Merete Morken Andersen: «Dronningen etter badet» Gyldendal.

  Hva blir igjen av tid og mennesker.

Hva blir igjen etter oss, når døden oppløser livets parentes. Er det noen mening eller sammenheng mellom de øyeblikk av tid som utgjør våre historier ? Slike store spørsmål er jo til å bli gal av hvis en insisterer på å finne et meningsfullt og sikkert svar. Og gal, det blir Mildred, hovedpersonen i denne romanen. Hun er en av dem som mangler en egenskap de fleste voksne erverver seg: Hun mangler evnen til å finne mening i noe som hun ikke kan forstå. Hun nekter å legge bort de spørsmål det ikke finnes noen svar på.

Langsomt lar forfatteren oss ane omrisset av en skjebne. Irriterende langsomt. En masse tilsynelatende irrelevante og meningsløse biter av informasjon driver forbi. Innimellom får vi vite litt om en kvinnes barndom, hennes møte med tre menn, hennes forhold til sin unge sønn. Sentralt i denne boka er en rekke sitater fra en bok om raset i Verdal, 1893. De knappe, nøkterne beskrivelsene av de mange grusomme enkeltskjebnene som til sammen utgjorde denne katastrofen, fyller mye plass, tid og oppmerksomhet. Det er Mildreds besettelse, hun skriver av, hun undersøker, hun mener det må være en slags sammenheng. Hun forsøker selv å begripe dødens realitet, slutte fra det kjente til det ukjente, forstå hvordan tingene henger sammen. Å finne en sammenheng, en analogi, det blir hennes prosjekt. De kaotiske fragmentene av leksikalske fakta og personlige minner danner en slags bevissthetsstrøm fra denne intelligente, kunnskapsrike og desorienterte kvinnen. Det danner et slags bilde som leseren dikter en slags sammenheng i. Men hovedpersonen trer ytterst langsomt fram for vårt indre blikk. Det er ubehagelig å stå slik å vente mens vi bare aner omrisset av en person, men det er samtidig vanskelig å la være.  

Jeg kunne «oversatt» mitt inntrykk av denne kvinnens skjebne til et veldig greit resymé, en endefram, forståelig og sammenhengende historie. Men det vil være juks. Det er ikke slik denne boka er konstruert. Og - synes forfatteren å mene - det er ikke slik virkeligheten er konstruert. Det er vi som leser inn mening og sammenheng, begynnelse og slutt. Vi må ha det sånn. Vi må jukse. Ellers blir vi gale.

Skrivestilen står til bokas tema. Vår virkelighet, våre liv, utgjør ingen naturlig helhet. Det er gjennom vår bevissthet vi sammenføyer og sorterer, skiller ut det uvesentlige og vesentlige. Mildred anskueliggjør gjennom sine notater dette. Hennes naive og direkte omgang med likt og ulikt mangler denne selvfølgelige utsorteringen av det «uvesentlige». Hun blottstiller et kaotisk indre på vei mot oppløsning. De enkelte observasjonene er stort sett fornuftige og klarsynte. Gjennom en finurlig teknikk knyttes det analogier og sammenhenger mellom uvante ting. Flere av passasjene er «frittstående» brokker av ..... ja, hva skal en kalle disse på samme tid bevegende, assosiasjonsrike og analytiske tekstene ? Et eksempel:

«...hvis man tenker slik på den, fins ikke fremtiden, det er bare fortiden som fins. Og fortiden fins bare fordi det er noen (..)som husker den. Tiden er med andre ord bare mulig gjennom minnet. Slik blir det å huske en ansvarsfull ting, det krever pålitelige mennesker, det er de som skaper fortiden.»

Hvordan lever de døde videre i denne verden ? En kvinne mister sin eneste sønn. Hun vil forstå. Hun pendler mellom det trivielle og tragiske, men språket er hele tiden uhyre nøkternt og saklig. Samtidig lar forfatteren oss pendle mellom å se verden fra Mildreds fortellende synsvinkel, og å etter hvert lese boka som aktstykker over et sammenbrudd.

Dette er dyktig gjort. Temaet er nesten fortersket; å skrive om sunne gærninger i et sykt samfunn hører til noe av det mest normale innenfor norsk skjønnlitteratur. Denne boka lykkes i å unngå klisjeen, den tydeliggjør både skjønnheten, logikken og klokskapen til en person som holder på å miste grepet på tilværelsen. Men samtidig viser den fram det tragiske ved dette sammenbruddet, viser at Mildred mister taket på det vi kaller virkeligheten.

Samtidig kan vi lese hennes forvirrede tale som en analogi til den gale kvinnen som løp rundt for å advare de sovende som ble tatt av raset i 1893. Hun hadde hørt buldringen og sprang fra hus til hus. Men bygdens folk var vant til hennes skrik, de fant det helt normalt, og la seg til å sove videre.

Hun hadde senset det som for et hvert normalt menneske måtte oppfattes som en vill feberfantasi. Det skulle koste dem livet å ikke lytte til hennes hese, uforståelige tale.

Ivar Bakke