Erik Fosnes Hansen: Beretninger om beskyttelse

Cappelen 1998, Roman

 

Mellom det overdådige og det overflødige. 

Et eller annet sted derimellom beveger Erik Fosnes Hansen seg. Den begeistrede leser faller i staver over bokas rike strøm av stadig nye ting. Den mer forbeholdne savner fortetning, fokus, dramatisk stigning. Jeg tilhører vel begge grupper.  

En langsom, avklaret ro preger boka. Den første delen, som tar oss til en eksentrisk, styrtrik millionærs herskapshus, kan minne om filmen "Back to Howards end". Et gyllent snitt av smakfulle bilder ruller mot oss. Boka formidler en sikker, "tidløs" sans for kvalitet og skjønnhet. Dens fortellerstemme virker i dobbelt forstand "allvitende". Hansen kan mer enn å fortelle spennende historier. Han kan sin historie.

Det er ikke bare hyggelig, men også nødvendig med en viss faktakunnskap om det en skildrer. Det skal lite til for at fortryllelsen brytes og leseren ikke tror på fortellerens grep. En liten faktisk feil kan gjøre forskjellen. Spesielt når en skal dra så mange store spenn i tid og miljø. Men Hansen beholder en diskret kontroll. De essayistiske innskuddene om f.eks bier og fyrtårns mysterier virker ikke bare kompetente, men også naturlig innvevd i romanens komposisjon. Og atskillig aktuell samfunnskritikk lar seg lese ut av skildringene fra 1400-tallets Italia, selv om dette aldri blir overtydelig klart formulert.

Språket er vakkert; et litt gammeldags, sobert riksmål med plass til litt sjeldne, avsidesliggende ord. Den opphøyde, formfullendte melankoliens tilbakeskuende ro truer med å gjøre romanen til en litt blodfattig språklig-estetisk nytelse. Men boka er ikke bare interessant og smakfull, romanfigurene tar delvis tak i oss, de får litt av vår bekymrede omtanke. Langsomt bygger det seg opp et sug i teksten som ballanser dens aura av kjølig ro. Og så møter vi en ny person, en ny historie. Og en ny innføring i det fagfelt personen arbeider innenfor. Det er en balansegang. Holder det ?

Et eller annet sted på 1400-tallet kikker kanskje leseren på sitt quartz-ur, mens den utførlige redegjørelsen over datidens malerhåndverk sporer litt vel mye av fra fortellingens langsomme flod. Blikket for det fortettede og sublime i alle ting, det skjønne og meningssmettede i selv den mest profane detalj – det er både vakkert og velformulert. Et sødmefylt, velklingende språk, vanligvis forbeholdt den langsomme ettertanke og de få, gyldne øyeblikk hvor man finner ord for seg. Men romanens mennesker tenker og snakker slik nesten hele tiden – som om de avleverte søknader om å få delta i en slik vakker, tidløs roman. All denne åndfullhet kompenseres med noen sarkasmer her og litt komikk der. Det hjelper litt på realismen, men fjerner ikke inntrykket av en mild, tilbakeskuende stemme, - et språklig gul-filter som dulmer noe av det skildrede øyeblikkets realistiske aktualitet, framdrift og spenning. Så er også forfatterens ærende kanskje like mye å erkjenne (tenke etter), som å fortelle. Det er så visst ikke meg imot. Kan ens eget liv, tilsynelatende utlevert til blinde tilfeldigheter, ses på som en meningsfull, sammenhengende fortelling?

Hvor begynner og slutter våre liv? Slike spørsmål reiser romanen. Og det er jo ikke så lite, ved siden av gleden over de vakre bildene som Hansen med slik sikker hånd pensler ut for mine øyne. Men selve fortellingen blir ikke et slik fortettet metafor på det forfatteren vil si - slik boka "Salme ved reisens slutt" ble. Den var strammere komponert.

En sikker dannelse og autoritet preger forfatterens bøker. Det har gitt ham en slags klassisk aura som må være litt ubekvem for en ung og høyst nålevende mann. Hansen blir i alle fall lest i dag, og bra er det. Jammen kommer det dårligere fortellinger ut mellom stive permer. Er dette så en roman jeg vil huske, som vil angå meg senere? Litt tidlig å si, men jeg tror ikke det. Dens avklarede, tankefulle og vakre stemme etterlater ingen uro. Vakkert og interessant var det, og så er boka slutt. Men hvorfor lesse på en dyktig forfatter den grusomme vekten av ordet GENI. La oss spare slike ord til en senere anledning. Kanskje kommer det en.

Ivar Bakke