Jo men dette er jo glimrende !

Frode Grytten: ”Eg blir her, eg drar ikkje”.

Noveller i utval. Samlaget 2000

Overskriften blir slik, det var det jeg tenkte under andre gangs gjennomlesning av denne vesle boka. Teksten holdt for en kritisk gjennomgang, den første begeistring virket ikke forhastet. Det som først virket uanstrengt og ledig, fortoner seg ved nærmere ettersyn også så solid. Her er flere lag å utforske, og med en slags håndverker- begeistring merker jeg hvor nøye ordene er utvalgt. Det må ord være som skal kunne bære slik en vekt av assosiasjoner og informasjon. Novellesjangeren er nådeløs i sitt krav til språklig økonomi og presisjon. Og Gryttens kvalifikasjoner holder.

Samlingens modus er melankoli, fortellingene har et skjær over seg som om personene vandrer sin prosaiske, udramatiske vei over en svimlende avgrunn av blått. Handlingen foregår her og nå, men på forunderlig vis lar Grytten oss bli hengende igjen i tanken på det som så uvegerlig blir borte og alt det som kunne ha blitt.

Forfatteren bedriver verken forloren sentimentalitet eller begeistret modernisme.

Gryttens melankoli er modernitetens melankoli; ”Alt er mykje mindre. Bygda har skrumpa saman som ein olding”, tenker mannen som kommer tilbake for å delta i sin fars begravelse. Denne tittelnovellen lar fortelleren pendle mellom nøktern, dagklar avvisning av den verden faren representerte, og en bitter sorg over det tapte heimland.

Ja, jeg leser novellene en gang til og blir sjokkert over hvor trist de beste gjør meg, som om teksten tvinger meg dit jeg ikke vil. Jeg vet hvordan det vil gå. Jeg tvinges dit jeg første gang lot meg frivillig lede. Av nysgjerrighet, av tekstens lette, udramatiske skritt. Nå leter jeg etter utveier, etter gjerder jeg kan klyve over, slik at jeg kan betrakte det hele utenfra, distansert. Et svulstig ordvalg, en billig metafor, en klisjé. Men Grytten er ikke sentimental. Han er trist som faen. Det er da han skriver best. Lar det vemodige nå deg bakfra, som en ettertanke, når den vesle udramatiske hendelsen er over.

Se f.eks hvor slentrende Grytten beskriver et jazzband som er på vei hjem fra spillejobb i byen. De kjører vill, de krangler, de spør en gammel mann etter veien videre. Han byr dem inn. Novella flommer av musikk og av humoristisk kamuflert krangling mellom musikerne. Og så møter de denne gamle mannen som ikke får sove. Han byr dem mat og henter fram jazzplater han fikk fra broren i Amerika. Broren reiste, og han ble igjen. ”Bror min har alltid vore av den typen som trur at ting er mykje betre andre stader. Kanskje han har rett?” Dette er mannens siste natt i huset. Og så må gutta spille for ham. Og natta er rein magi – de spiller virkelig sammen, som en gruppe, etter å ha kranglet hele kvelden. Men de må til sist videre, komme seg hjem. De vet med seg selv at de har spilt sammen for siste gang. Slik slutter novellen:

”Mens dei kjører, kan dei skimte månen mellom epletrea. Ein blank, nyslipt ljå.”

Tenk å kunne la månen, dette forslitte litterære himmellegeme, utsi noe nytt og betegnende, noe som ”sier det, alt sammen”. Grytten tumler med gamle tema, men dette er også samtidslitteratur, konkret, nøkternt til stede i sin egen tid og dens former. En bedre rustet anmelder hadde pløyd seg gjennom hele forfatterskapet, vurdert utvalgets representativitet, sagt noe klokt om utvikling og tendenser. Det får bli med denne spontane leserreaksjonen , som forhåpentligvis lokker en og annen til å kjøpe denne unnselige paperbacken av en skattkiste.

Ivar Bakke