Sigrid Heide "Kanskje i morgen"

Exil Forlag.

 

Storhet og fornedrelse.

Mye har skjedd siden denne boka kom ut første gang i 1946. Vår kollektive bevissthet har forandret seg fra den gang. Det tok år å avdekke og formidle hva som skjedde, også til dem som "var med". Synet på hva alminnelige mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre har dreiet atskillige hakk i pessimistisk retning. Fra å være å være en spesifikk nazistisk (eller enda simplere; tysk) egenskap, har den systematiske råskap og brutalitet i stadig mindre grad blitt assosiert med 2. verdenskrig. Hvis en kan litt historie, blir en snarere slått av gjentagelsen, monotonien ved skildringen av fangenes erfaringer. Enten det er fra Stalins Sovjet eller dagens Amnesty-rapporter en leser; historien gjentar seg, det uhyrlige og himmelropende var intet nazistisk særtilfelle. Det er ingen hverdag mer. Dette er altså mennesker i stand til å gjøre mot hverandre. Og de fortsetter...

Jeg har ingen tro på verdien av å skildre bestialiteten alene. Det skaper verken forståelse eller handling, snarere kynisme og apati. Har så denne boka om en norsk motstandskvinne som blir arrestert og torturert noe å si oss ut over det konkret historiske ?

Ja, det interessante - og mest dramatiske - ligger i skildringen av offerets tap av uskyld, kampen for å bevare sin menneskelige verdighet, for ikke å hate, for ikke å "bli som dem".

Sigrid Heide var et viktig bindeledd, hun satt inne med mange navn. Derfor satte Gestapo mye inn på å få henne til å sprekke. Hun ble torturert. Senere ble hun sendt til Ravensbrück i Tyskland.

Hva har et menneske å stille opp med når den villeste smerte og redsel kan opphøre bare ved å si noen setninger ? Hvor levende og umistelig er ens egne moralske verdier i møte med en slik konkret smerte og enorm overmakt. Hvorfor satser noen livet for en verdi hvis seier de neppe selv vil få oppleve ?

Heide hadde et kristent livssyn da hun ble tatt. Hun demonstrerer gjennom sin beretning en trassig vilje til å lete etter det gode i alle mennesker, til å elske sine fiender. Bokas realisme tror jeg ingen vil dra i tvil. Viljen til å holde ut, redselen for å påføre andre tortur gjør at hun ikke sprekker. Sommeren 1944 blir hun sendt til Tyskland. Her er prøvelsene i en viss forstand verre. I kvinneleiren i Ravensbrück blir lidelsene og den menneskelige fornedrelse revet ut av den meningsfulle sammenheng som torturen på Victoria Terrasse i en viss forstand utgjorde. Hun er ikke lenger medlem i en gruppe "motstandsfolk", de fleste av fangene orker ikke snakke stort om den store meningsbærende kampen mot nazismen. Det dreier seg langt på vei om ens egen daglige kamp for å berge livet, medfangene er både konkurrenter og allierte. Hun beholder et våkent blikk for menneskenes fakter og signaler, og et reflekterende forhold til egne og andres reaksjoner. Mange medfanger blir provosert av hennes høye idealer, hennes mangel på hat.

Hun erfarer - for å sitere forfatteren Jean Amery, som også ble torturert av Gestapo - at "Den som er blitt torturert, forblir torturert.. Tiltroen til menneskeheten, som slår sprekker allerede ved det første slaget i ansiktet, og som senere svekkes ytterligere av torturen, gjenvinner man aldri". Denne evnen til å være så intenst til stede i sitt liv og finne presist uttrykk for sine opplevelser får meg til å beklage at Sigrid Heide bare skrev denne ene boken. Til tross for den positive mottagelse som den ble møtt med, kan det vel hende at forfatteren må ha tenkt på følgende: Det store flertall av jevnaldrende og yngre generasjoner vil aldri makte å forstå. Kampen for å overleve og fortelle verden om denne himmelropende udåden som KZ-leirene utgjorde, var i en viss forstand meningsløs. Vi vet om det, men vi forstår det ikke. Ondskapen i seg selv har ikke virket avskrekkende på verden. De fleste av oss lever nå i en hverdag av menneskelig hensynsfullhet som vi tar for gitt. Den kan bli like omsnudd som Sigrid Heides ble det. Vi kan lese om krigens redsler fra fjerne himmelstrøk, men ofrenes nåværende lidelse gjør ikke et inntrykk som påvirker vår egen bruk av tid og krefter synderlig. Sannheten er farlig, vi kan dø av overdose.

Sigrid Heides vitnesbyrd er hensynsløst ærlig. Hun formidler den erfaring at ondskap ofte fører til at offeret ikke bare lider ved smerten, men også ved å oppdage sitt eget hat som følger av denne, et påtvunget slektskap mellom bøddel og offer. Uten på noen måte å viske ut forskjellene mellom dem.Om hun har mistet sin barnetro, holder hun fast ved at "sann nestekjærlighet er det eneste som kan redde verden og menneskene." I hennes munn virker ikke ordene for store. Hvordan vi så oversetter dem til handling er noe annet.

Ivar Bakke