Ragnar Hovland: Ei vinterreise

Roman. Samlaget 2001

In a Quiet mode

 

 

Det er en pussig bok jeg skal forsøke å si noe om. Den er på sitt stillferdige vis inntagende. En får sympati med forfatteren og hans romanfigurer. Det er noe i retning av en litterær kraftprestasjon å kunne skrive nytt og friskt om folk og landskap som er så belemret med klisjeer og fordommer. En predikant som har mistet gløden, på jakt etter ei jente han gikk på skole sammen med og kanskje var litt glad i. Det er en type. Han treffer en annen moderne arketyp: Tomas i dalen, som kjører formålsløst rundt i den bygda han vokste opp og ble boende i. Riktig: En råner fra Bygde-Norge. De plukker opp ei tenåringsjente, Liv, og så begynner den lange ferden i bil til ukjent sted. En ”Road-Movie” langs velkjente veier, inn i det ukjente landskapet vi kjenner fra sjangeren. Say no more.  

 

Jo, litt til vil jeg si. Det er en bygdegutt som skriver. En tilårskommen bygdegutt som ikke bare er innforstått med populærkulturens fortellergrep, men også med det virkelige livet på bygdene, der det faktisk bor mennesker som kan både snakke, tenke og kjøre bil på en gang. Det er en stillferdig, intelligent dialog, full av underfundige hint om at en ikke er riktig så dum som en later som, til de lesere som er intelligent nok til å oppfatte dem. Det er smertestillende å lese en slik informert guide inn til mennesker og landskap som er gjenstand for så mye dypt følt uvitenhet. Ragnar Hovland er her en kjentmann som leker med klisjeer på en bevisst og underholdende måte. Og det er samtidig en ettertenksomhet og langsomhet ved fortellingen som bryter med den action- pregede sjangeren han beveger seg innenfor. 

 

Hva skal en så si om den fortellingen som utgjør den andre halvdelen av boka, flettet inn mellom hvert kapittel som små dagboksopptegnelser. I begynnelsen leste jeg det som fiksjon: En forfatter har fått kreft, dette er hans dagbok. Smått og stort, musikk, bøker, reiser, det en fyller sinn og tanke med underveis, samtidig som det store spørsmålet hele tiden ligger som en skygge over alt sammen: Vil jeg bli frisk, eller skal jeg dø av kreft nå, med så mye ugjort og ulevd foran meg? 

 

Etter hvert begynner jeg å bli dypt urolig: Det er en rekke hint og referanser til forhold som stemmer overens med ingen andre enn forfatteren Ragnhar Hovland – har han fått kreft?  Plutselig forandrer lesemåten seg. Selvsagt er mye fiksjon og dikterkunst noe av det sanneste en kan si om livet, ”mer virkelig enn i virkeligheten”. Og selvsagt er alle autentiske dagboksopptegnelser selvrepresentasjon, utvalgte brokker av diktning og sannhet. Likevel leser en på en annen måte når det blir klart at forfatteren faktisk beskriver sitt eget møte med denne fryktede sykdommen. Det er på en nøktern, stillferdig mann vi møter, som av og til tar små stikkveier over i det humoristiske og melankolske, to sider ved i tilværelsen som ligger så nært opp til hverandre. Men frykten for det verst tenkelige ligger hele tiden under, dette er ikke vakker litteratur om døden fra en som er ferdig med livet.

 

Forfatteren skriver at det kanskje virker ”angeberisch” å gi ut en slik dagbok, som jo for det meste er full av dagligdagse små ting. Hvem tror han at han er? En forfatter som er viktig nok til at vi skal interessere oss for de minste ting ved hans dagligliv?  Det selvkritiske spørsmålet er betimelig. Svaret avhenger av dagboken selv. Jeg synes den forsvarer sin utgivelse mellom permer, og ”angeberisch” eller pralende, brautende, innbilsk er vel så langt en kan komme bort fra Ragnar Hovland, slik han framstår i denne boka. Den er på samme tid sjenert og modig i sin ærlighet. Men hele veien er det en sympatisk nøkternhet her, en avståelse fra de store geberder, den er skrevet in a quiet mode, i en stille modus. Lån ham øre. 

 

Ivar Bakke