Den forbryteriske uskyld.

 

Espen Dennis Kristoffersen:  ”Hvit”

Roman  Gyldendal 2001

 

Tide heter den 15-årige jenta i denne romanen, og hun har gjenkjennelige trekk. Nesten alle ungdomsskoler har noen slike jenter. De framstår som rutinerte i seksualitetens verden, og de vet å utnytte sin overlegenhet på dette området med en blanding av barnslig plumphet og utspekulert raffinement. Den nyervervede bevisstgjøringen over egen seksuell makt er dessverre ofte forlenet med en mangelfull evne til empati. Deres ego synes ikke å være begrenset av normale hemninger, de kan være totalt hensynsløse om noen skulle stå i veien for dem. Hvis noen er for tykk eller er iført feil type klær, så er også det grunn nok til å utfolde kreativ ondskap. Etterpå tripper de videre, fornøyde og blide, som om ingen ting har skjedd.  Hvor har de det fra, er det reklamen som har gitt dem denne forestillingen om at de med vellykket utseende har rett til å tråkke på andre? Og er de virkelig så uberørt av sitt eget maktmisbruk som det later til ?

 

Til tross for at typen virker kjent, så kjenner jeg ingen slike jenter, har bare observert på respektfull avstand. Hadde derfor håpet at  romanfiguren Tide kunne gi en større innsikt i dette gåtefulle feltet. I alle fall virker typen overbevisende skildret, med sin blanding av skjørhet og råskap, forslagenhet og hjelpeløs umodenhet. Etter hvert trer visse forsonende trekk fram mellom kjekkaseriet og forakten for dem som ikke holder mål. Det krever tålmodighet fra leseren å oppdage dem. Tonen er jævlig ungdommelig, lissom, og etter å ha arbeidet seg gjennom så mye talentløs bannskap får en bare lyst å spy all den jævla forbanna dritten ned i dass. Men det er vel omtrent slik mange unge snakker. Sånt må voksne bare lære seg å deale med, hvis dere lissom skjønner hva jeg mener.          

 

Tide kjeder seg på skolen, bortsett fra visse deler av norskundervisningen som nærer hennes litterære interesser. Og så er hun sammen med en ekte forfatter, og det tar store deler av hennes oppmerksomhet. Når hun bare er ferdig med å være ”mindreårig”, da skal det bli ordning på sakene, da skal de bli skikkelige kjærester som kan gå ut sammen. Foreløpig må hun skjule sitt intense samliv med denne mannen som bor i etasjen over. Tide har evner og egenskaper som gjør at det står åpent hvor hun vil havne i livet, selv om hennes tilværelse som femtenåring ikke framstår som noen ønskesituasjon. Det hele går sånn måtelig bra, helt til hun oppdager at hennes elsker også skjuler noe – for henne. Noe virkelig alvorlig som får det meste av hennes verden til å kantre. Tide er ikke helt stø, men denne oppdagelsen blir får henne til å handle overilt, fatalt – hun mister taket på det meste. Det er spennende og såpass godt skrevet at en merker uhyggen, fallhøyden, det skjebnesvangre ved det.

 

”Hvit” er mer et blaff av uhygge enn en forsonende tekst som skal lære oss å se det gode i alt og alle. I en viss alder er det virkelig mye som kan gå galt, og ”Hvit” er et eksempel på hvordan.  Når det gjelder det store spørsmål om hvorfor , så er forfatteren kledelig tilbakeholden. Vi blir stående utenfor, med skrekkslagen fascinasjon, og betrakter denne fine jenta som startet så bra og ender så hjerteløst. Den konsekvente lavprosa-stilen etteraper et umodent, fattig språk, men makter likevel å risse inn et følsomt portrett av et menneske.

 

Ivar Bakke