Bjørn Ingvaldsen:

"Landskap med gul Lada"

Noveller, Gyldendal 96

 

Ansatser

En ujevn, lovende debut. En novellesamling som rommer virkningsløse besvergelser og pompøse gjentagelser. Men også øyeblikk av henførelse, fortettede assosiasjonsrike passasjer uten et overflødig ord. For å begynne med julingen: Det skal et visst innhold til for å forsvare en utstrakt bruk av gjentagelser. Når vi i løpet av en side blir fortalt fem ganger at fortelleren ikke får sove, begynner en så smått å gjespe selv. Passasjer som denne: "Vannet stinka. Jeg var ikke redd, men jeg kjente det stinke, trafikken rundt meg, den svarte himmelen, månen. Jeg kunne aldri sove. Jeg måtte gå, gå i gatene. Jeg gikk der i gatene,(..)Det er dette jeg forteller deg " - i mine ører lyder slikt som mer hult enn dypt, som en litt for lang, litt for alvorlig filmscene som tipper over i det ufrivillig komiske. En forteller som er så beveget at han ikke makter å bevege.

Men så, etter to nokså anonyme, konturløse noveller, braker det løs: "Den dagen jeg fylte 11 år, om kvelden". En elleveåring som ligger på rygg i gresset og funderer, - selv blir jeg liggende på magen og lese, like ved, virker det som. Dette er ekte vare, en får lyst å si "les" i stedet for å snakke i stykker en fin opplevelse. Kanskje er det noe ved barns måte å ordlegge seg på som kler novellens knappe form. Eller omvendt. Deres direkte, konstaterende måte å fortelle om ting på står ofte i kontrast til de hendelser som det refereres til. En passant får en vite ting som må ha vært både vanskelige og dramatiske. Leseren aner og assosierer i lange baner, leser mellom linjene, forstår mye mer enn det som sies. Konkret, hverdagslig - og dramatisk, spennende. Morsomt kan det bli også.

"En gang var det en hund som beit meg, sånn at jeg blødde, men den var bare en valp så jeg blei ikke noe redd for den, det hender at jeg ser den når vi er hos mormor, for det er naboen hennes som eier den. Mormor er enke. Hunden er visst blanding, (..)"

"Database" heter en annen novelle. I form kan den minne om "Black & Decker" av Bing og Bringsver. Et funn for data-enker ! Det handler om oss data- entusiaster. D.v.s. fortelleren flipper etter hvert såpass ut at vi andre kan virke betryggende normale i sammenligning. Men det hele starter med et snusfornuftig husholdningsbudsjett, så den som måtte få tid til å lese, han høre ! Noen burde "upploada" denne novellen på noen databaser, før det er for sent. Det morsomme - og uhyggelige - ligger bl.a. i det nøkternt saklige språket som fortelleren anvender. "Galskap kjennetegnes ikke først og fremst ved mangel på logikk", som Bjørneboe påpekte. Her er det nettopp den instrumentelle rasjonalitet som rår grunnen. Et slags skjønnlitterært innlegg i positivisme-debatten, hvor fortellerens sosiale intelligens avgår en stille død mens han perfeksjonerer sin evne til å telle og beregne.

"Switte" er en samling tekster uten påtagelig sammenheng, full av historier som øyeblikkelig griper tak - for så, i neste øyeblikk å være over. Flere av dem overbeviser meg om at det er bryet verd å vente på mer fra forfatteren. Kanskje ligger noe av magien i denne ødselhet på sujetter som virker spennende, men som ikke blir utpenslet eller forklart til døde. "Less is more", som det heter på jazzisk. Antyd, ikke utbroder. På sitt beste er det nettopp dette som preger stilen, holder trykket, vibrasjonen i teksten. Boka inneholder også eksempler på det motsatte. "En utvei" skildrer en nord-norsk innflytter. Den klassiske historien om gutten i klassen som vi møter igjen senere, merket for livet av et ublidt møte med et nytt, fremmed miljø. Men personen trer ikke fram fra omstendighetene, og vi vet hvor det bærer hen fra første side. En kan vanskelig overvurdere lesernes evne til selv å moralisere; pedagogiske bruksanvisninger fra forfatterens side bør unngås. Den samme mangelen på fortettet forventning, følelsen av at forfatteren innledningsvis røper for mye, gjelder for "Angel,Eva". Det er som å røpe siste replikk i en morsom historie. Da er den punktert, og vi hører ikke skikkelig etter.

Men alt i alt tror jeg det er grunn til å vente seg mer. De mindre interessante novellene klarer ikke å overskygge budskapet fra de beste: Her står vi overfor et talent.

Ivar Bakke