Axel Jensen: Jumbo

Cappelen 1998

 

Jensens Jumbo.

Jeg kan forstå at man får lyst å lage en slags bok ut av reisebrev og gamle notater fra Axel Jensen. Han er til tider en riktig velopplagt forteller. Han kan rive av setninger som disse:

"Himmelen var mørk og skitten og uvennlig, det var ikke en slik himmel man får lyst å legge seg ned under og stirre opp mot, med armene under nakken, for å dagdrømme og tenke på deilige ting. Den innbød ikke til dialog. Himmelen er et ubestemmelig sted hvor en feig gud holder seg skjult bak skitne skyer. Sikkert ikke uten grunn."

Det var visstnok noe voldsomt friskt og nytt ved denne skrivestilen, den gang Jensen debuterte. Det er blitt 43 år siden nå. Jeg føler meg på et merkelig vis eldre enn forfatteren, slik han framstår i disse tekstfragmentene. Dyrkere av en ungdommelig stil vil kanskje bejuble hans ord-fyrverkeri. Jeg finner det til tider påståelig og masete, selv om det ikke er vanskelig å holde interessen gjennom de hundre sidene. Det er som om man har råket utfor en begavet pappagutt som er litt på en kant og villig vekk overgår seg selv i fantasifulle beretninger fra sitt mangslungne liv. En virtuos innenfor skryt-og-lyg -sjangeren som med sitt ord-gjøgleri holder oss fanget ved hans stambord. Vi hadde i grunnen tenkt å gå, men blir likevel sittende. Så vender vi hjem og glemmer det meste, men husker at det var en pussig fyr.

Jan Kjærstad har sukket over den norske anmelderstandens manglende sans for alt som ikke er traust og litt tungsindig, samt vår naive tro på den psykologisk/realistiske fortellings realisme. Som om ikke all litteratur var kunstig og litterær i sine virkemidler. Kan så være, men det er noe lettbent ved en millionærsønn som hensleper sine dager ved å lese Gurdjieff og som flinkt og kvikt snakker om at "vi alle er under kapitalismens tommelfinger". Men etterpå feier setninger som disse noe av min klasse-skepsis til side: "Jeg stod i steinrøysa og merket ikke at jeg ble våt. Jeg skjønte at sjansene mine var minimale, selv uten komplekser, tvang og pengesorger."

Axel Jensen reiser ut som fattig frifant, på jakt etter andre verdier enn de han var tiltenkt å forvalte som sønn av en rik slakteribedrift-eier. Heldigvis for oss. Det ble en del bøker av det i stedet. Intervju-boka «Trollmannen fra Åleskjær» (J.C.Mollestad) synes jeg på en bedre måte fremstiller samme oppvekst og reise til fjerne himmelstrøk. Den foreliggende bok, som Olav Angell har redigert og "skåret vekk villkjøtt" (sic !) av, kan oppfattes som en frittstående oppfølger til Jensens bøker "Junior" og "Senior". Jeg kan altså, som nevnt, forstå at man får lyst til å lage en slags bok av Jensens mange og til dels morsomme notater. Men jeg synes man alt i alt skulle latt det være. Han har sagt omtrent det samme bedre før.

Ivar Bakke