Gamle Haiens vise

Niels Fredrik Dahl: "Journalisten"

Tiden, 1997

Er det mulig å kritisere pressen uten å selv begå de forenklinger og overdrivelser som en beskylder den for ? Kanskje ikke.

Historien om Garm er historien om en dyktig og ambisiøs journalist som gjør det stort i Dagbladets nyhetsavdeling. Den er lagt til Oslo en gang på 80-tallet, etter at Arne Skouens skuespill "Bess" hadde gått for fulle hus og satt presseetikk på dagsordenen. (Dahl stjeler flere elementer fra stykket) Forfatteren har selv jobbet en kort tid i nyhetsavdelingen. Jeg bryter altså med dannet, litterær tone og fester tråder mellom roman-fiksjon og biografiske fakta, bl.a. fordi Dahl sier følgende til "Dag og Tid":

"Laussalsjournalistikk er noko av det eg er minst oppteken av for tida. Det er ein roman eg har skrive og ikkje ein pamflett om laussals-avisene. Bokmeldarane hengjer seg opp i at handlinga går føre seg i ei avis, og det er ikkje det eg eigentleg ville seia noko om."

Å nei ? I så fall burde han kanskje avstå fra et hat- portrett av det alle må oppfatte som Arve Solstad og ikke la 90% av handlingen skildre journalistisk arbeid i det alle kjenner igjen som Dagbladet. At Dahl bruker av sin erfaring fra Akersgata til å bryte fredningsbestemmelsene innenfor journalist-lauget er helt i sin orden. Men han må finne seg i å bli målt med sine egne mål for anstendighet. Dagbladet kunne aldri skrive så infamt om offentlige personer som det Dahl gjør om dens redaktør. Og selv om boka ikke lar seg redusere til en pamflett - til det er den for god som roman, kunne Dahl vært modig og ærlig nok til å vedstå seg bokas utvetydige tendens, dens ønske om å si noe om det Dahl kaller "et skadeskutt miljø". Roman - sjangeren fritar ham ikke fra de spørsmål han med en slik overbevisende tyngde reiser overfor journalistene: Er det sant – og i så fall; er det riktig å skrive det ?

De som nå stønner over en "uprofesjonell" og "misforstått" litteratur-kritikk får gjøre det. "Profesjonalitet" er et trylleformular som ofte bare betyr ureflektert vanetenkning innefor et laug. Og det er noe av dette Dahl så godt får fram. Både en dyktig men skadeskutt, selvforelsket mann, og et hektisk fagmiljø med manglende selvbesinnelse. "Journalisten" anskueliggjør hvordan en "profesjonell holdning til jobben" kan bli en slags moderne to-regimentslære, hvor en har ett sett av regler gjelder for jobb, og et for privatliv. Dahl oppfatter det som en farlig ansvarsfraskrivelse – han peker på noe viktig. Romanen berører allmene, eksistensielle problemstillinger. Boka er velskrevet og reflektert, - og jeg er redd den er svært treffende i sin skildring av en liten del av avismiljøet.

Dahls framviser en sammenheng mellom tenkemåte og praksis, det kan illustreres gjennom det tyske ordet for å være hensynsløs, rück-sichts-los; "uten å se tilbake". Garm er hensynsløs i sin jakt etter journalistiske scoop. Han ser seg ikke tilbake, legger egen og andres fortid bak seg. Han ender opp med å forbruke mennesker og skrote dem etterpå. Jeg tror denne etiske blindheten kan oppstå innenfor alle slags lukkede og ambisiøse fagmiljø. Heldigvis er Dahl klok nok til å utstyre sin romanfigur med atskillig vidd, intelligens o.a. sympatiske trekk som gjør ham levende for oss. (Endelig en moralist som kan skrive romaner !)Og journalistmiljøets noe hardkokte sjargong framstår som nettopp dét; et beskyttende arbeidsantrekk og ikke hele sannheten om de som jobber der. Den villeste moraliseringen over Dagbladet får også sin kommentar - noe som også styrker realismen i boka.

Dahl beskriver en profesjonell kynisme som truer med å bli en livsholdning. En kynisme som leverer «det folk vil ha», men som selv forholder seg beskyttende ironisk («profesjonelt») overfor det som står i avisa. Som aldri ville drømme om å utlevere sitt privatliv til intimitets-journalistikkens klisjeer. For enkelte nyhetsjournalister blir Avisen en egen virkelighet, de har knapt noe privatliv som korrigerende instans. Dahl kan beskyldes for å overdrive, men han peker på noe viktig.

Garm «bygger opp» jazzmusikeren «Ny» gjennom sin begeistrede journalistikk. Ny er en gammel kjenning som hoppet av journalist- karrieren. Han vil ikke la sin personlighet bli kollektiv eiendom gjennom avissider. Ny vil ikke eksponere annet enn musikken. Hans endelikt beskriver Dahl gjennom et originalt grep: en konkret, nøktern skildring av en barokk situasjon som vi etter hvert skjønner er en hallusinasjon: Ny omgitt av de masete figurene på Sesam stasjon. Men slutten er virkelig nok.

Noen journalister vil sikkert oppfatte boka som et fortegnet og sjofelt angrep. Dahl kan jo bare svare at vi i Norge har en primitiv kritikk som ikke makter å skille mellom fiksjon og forfatterens meninger. Eller kanskje også det er litt for enkelt ? I alle fall er det et fengslende driv over fortellingen og en bevisst, effektiv språkføring. Debatten han reiser er viktig, også skjønnlitteratur kan bidra med viktige innspill. Måten han gjør det på er litterært dyktig, men likevel problematisk. Er Akersgata "i sjokk og sorg" ? Akersgata tier, klokelig. Terningkast x.

Ivar Bakke