Simon Flem Devold: «Fristen.Pias bok» Cappelen

Livet som siste utvei.

«I dag skal vi snakke om den biten som handler om våre holdninger til schizofrene, dere. Jeg føler vel dypest sett at det handler om å ta vare på hva vi selv føler i møte med fagfolks klisjépregede barnetime for voksne. Jeg blir sint inni meg, og tror det er viktig å si det.»

Slik omtrent, lett karikert, var mine assosiasjoner til møtet med Devolds bok om en schizofren kvinne med selvmordstanker. Den fremmedgjørende effekt som den populære utgave av psykologisk/psykiatrisk sjargong har hatt er enorm. I stedet for å øke menneskelig forståelse har vi fått et våpen i hendene; «vi vet noe om deg, når du sier det er det fordi du er sånn» Devold har gjennom denne boka bidratt til å avmystifisere og formidle en virkelighet mange erfarer. For deg som bare leser halve artikler må jeg skynde meg å si at Devold har skrevet en viktig og god bok som indirekte innbyr til en viktig debatt. Indirekte fordi Devolds skrivestil alltid beveger seg på grensen til det som er beskrevet som «intimitets-tyranniet». I den skrivestilen fremstår enkelte tankerekker som upersonlige fremmedelementer. Om man skulle parodiere: «jeg synes du Simon sjelden forlater den private samtaleformen, selv når du presenterer stoff som gjør meg spent på dine mer allmenne refleksjoner. Blir du veldig trist når jeg skriver dette ?»

Innenfor en slik intim sjanger blir saklig uenighet overført til avdelingen for personlig kjemi, og der blir den eksplosiv. Jeg vil gjerne beholde den upersonlige merkelappen kritikk av litterære virkemidler. For den personlige, intime måten «du Simon» skriver på er også et litterært grep, et bevisst, «ikke-naivt», valg av redskap for formidling. Styrken ved denne skrivestilen passer bokas tema godt. Vi møter ikke bare en viktig informasjon om hvordan det kan arte seg å være schizofren gjennom «Pia»s langsomme åpning overfor en sympatisk journalist. Vi blir samtidig informert om hva Devold selv føler og tenker underveis i sitt møte med denne personen hvis verden både er skremmende fremmed og gjenkjennelig allmenn. Det samme gjelder møtet med behandlings-apparatet. Forfatterens egne reaksjoner har allmenn interesse og gjør også bokas fremdrift mer spennende. I forordet skriver Devold at han har strevd med å holde tilbake sine personlige meningsytringer om psykiatri, uten helt å lykkes. Heldigvis for det ! Det som indirekte kommer fram for en - som i likhet med Devold - er skeptisk til psykiatrien som maktapparat, er ganske oppløftende. Det har åpenbart skjedd en dreining bort fra en «strengt faglig vurdering» som ekskluderer innsyn og meningsberettigelse. Det synes å ha demret for flere at psykiatere ikke sitter inne med en eksklusiv sikker viten om menneskesinnet, schizofreni er ikke analogt med beinbrudd. En kritisk selvrefleksjon på fagets vegne har så smått begynt å bli merkbar, dets historie innbyr til det. En av pleierne oppgir sitt LHS-kurs (Livets Harde Skole) som sin viktigste utdannelse. De utdrag av journaler som siteres er ført i et dagligdags språk. Det stilles krav til pasientene, de må selv lære seg å ta styringen over egen situasjon. Svakhetene som fremgår av boka er mangelen på kontinuitet, de personene som «Pia» åpner seg for blir byttet ut med nye som må begynne forfra.

Terapeut er ikke det samme som venn, forholdet er asymmetrisk, og slik må det være. Når pasientene begynner å fungere igjen, virker dette som et herre/knekt forhold. Det som blir bokas viktigste innsikt er at ingenting kan erstatte vennskap og personlige relasjoner. De som befolker våre institusjoner har for en stor del ikke fått dekket en del grunnleggende psykologiske behov, og deres savn er ofte det alle har erfart; behovet for anerkjennelse - å bli sett - og det å høre til og bety noe for noen. Devold får dette godt fram, og hans viktige del i «Pia»s positive utvikling er rollen som venn i et nokså gjensidig og likeverdig forhold. Dette er det bare vi lesere som kan være, og derfor er dette en viktig bok. Vi kan, hvis vi tør, bety noe livsviktig for våre omgivelser. Hvis vi profesjonaliserer problemløsningene og innskrenker vårt eget kompetanseområde, vil vi aldri få institusjonsplasser nok. Dette ikke ment som et forslag om å nedlegge institusjonene, de gjør en viktig jobb. Men de kan ikke klare den alene. Den mentale utrustning er ofte over middels hos disse «gærningene», deres formuleringsevne og selvinnsikt er ofte god, noe også «Pia»s historie er et eksempel på.

Jeg blir imponert over den tålmodighet og klokskap som utøves innen den profesjonelle omsorg for «sinnslidende». Ikke hadde jeg klart å arbeide i et slikt miljø, hadde nok «blitt helt gal» av det. Devolds «personlige fremmøte» i egne tekster fungerer rimelig bra i denne boka, men jeg anbefaler ham å spise mindre sjokoladekake, ettersom jeg skal mene noe om det han skriver. Melken må han gjerne fortsette med.

Ivar Bakke