Roy Jacobsen ”Grenser” - roman

Cappelen 1999

Krigens logikk

Det er en ambisiøs roman Roy Jacobsen har skrevet. Dens hoveddel omhandler en av de mest berømte kapitler i det gamle århundres krigshistorie: Beleiringen av Stalingrad, der Tysklands 6. Arme til sist måtte overgi seg etter å ha blitt avskåret fra resten av styrkene. Dette dramaet blir fulgt fra tysk side, fra de som ville hjelpe sine kamerater ut av den Røde Armes knipetang.

I seg selv er temaet 2. verdenskrig og dets mange dramatiske krigsscener ikke så ambisiøst, en hel underholdningsindustri har i årevis basert seg vår fascinasjon for krigens drama. Men Jacobsen behersker mer enn de litterære håndverks-grepene som gjør at man spent leser videre. Han gjør et dyptloddende forsøk på å forstå det stoff soldatenes lojalitet er skapt av, en lojalitet som kan presse folk til å yte meningsløse offer i en krig de vet de ikke kan vinne, og bli effektive redskap for en ideologi de selv avskyr.

Belgieren Markus er bokas hovedperson. Han ble tvangsutstkrevet til krigstjeneste for de tyske okkupantene. Også han, som avskydde den nazistiske ideologi, kunne likevel, etter å ha delt fronttilværelsens skjebnefellesskap, oppleve det som et svik å prisgi sine kamerater og rømme fra det nederlagsdømte felttoget. Dette krigens «point of no return» er meget overbevisende skildret. Vi får en anelse av krigens særegne logikk som gjør at soldater fra begge sider kan forstå hverandre bedre enn de som der hjemme, i en ganske annen sivil virkelighet, støtter en av partene. En behøver ikke hate fienden for å drepe. En kan til og med skjønne ham svært godt uten at krigen stopper opp av den grunn. Jacobsens roman gir oss et glimt av de mange gode menn som døde for en dårlig sak. Det er en gammel og viktig humanistisk impuls dette; å gjenkjenne det felles menneskelige, også hos dem som vi betrakter som vår fiende, å nyansere, få oss til å nøle når vi med sten i våre hender møter dem som valgte galt.

Samtidig er det ikke en bok som reduserer soldater til ofre for blinde omstendigheter, det er hele veien en bok om ansvar, om moralske valg. Europeeren Jacobsen hater krigen, han blottstiller de nasjonale lidenskapers potensielle barbari, deres idiotiserende forenklinger. Samtidig er han som nysgjerrig historiker i stand til å dempe sin tendens til høyrøstet moralisering. Jacobsen er stadig en varmblodig, engasjert forfatter med mye på hjertet, men hans tekst etterlater nå et større inntrykk av tilbakeholdt kraft og ettertenksom modenhet. Denne nølingen gjør ikke boka mindre, men mer engasjerende. Hans tidligere tendens til servil heltedyrkelse og ditto nidbilder er nå borte.

Romanens opptakt er liten historie om en grenseelv mellom Belgia og Tyskland og en bondes bestrebelser på å erstatte stats-raison med sunt bondevett. Han ønsket i 1893 å bygge en gangbro som kunne forkorte hans daglige vandring til jordene på den andre siden. Det hele drukner naturligvis i byråkratisk sommel.

Bokas siste del er fra etter siste verdenskrig og bestrebelsene på å bygge en ny bro over den samme grenseelv. Det er tankevekkende og melankolsk-humoristisk levert, en voldsom og dramatisk roman intoneres og toner ut med den samme tematikk og det samme lavmælte toneleie.

Jacobsen hadde fortjent en mer kompetent anmelder som hadde vært faglig på høyden med hensyn til de historiske begivenheter som skildres. Men ellers er jeg er ganske stø på at han litterært sett er på høyde med det beste han tidligere har levert. Og det er ingen dårlig attest. Hans refleksjoner på kryss og tvers av tid og grenser peker framover, de har ikke mistet sin aktualitet. Boka lover også godt for hva vi videre kan vente oss fra Jacobsens hånd.

Ivar Bakke