Ola Bauer: «Svartefot» Roman, Oktober forlag.

Western fra østkanten. 

Må bøker være innsiktsfulle eller velkomponerte før de er verd å lese ? Jeg tror ikke det. En til tider en vittig kåsør, polemiker og anekdoteforteller har begått en roman av sitt slag. Bauers geysir av assosiasjonsrike påhitt og språklige jazzimprovisasjoner gjør det underholdende å lese en temmelig klisjéfylt guttebok. Det språklige artisteriet står ikke helt til pubertetsgutten Tommy, selv med virkelighetens hang til det usannsynlige. Men Ola Bauers politiske univers lar seg utmerket forene med en umoden gutts enkle inndeling mellom oss og dem.

Tommy tilhører outsiderne, «svartføttene». Han kommer fra internatskolen for vanskelige barn. Er enebarn med slurvete valg av nære pårørende, tatt i betraktning 50-tallets hets mot NS og NKP. Men Tommy lever som den garvede og selvtilstrekkelige barskingen han vil og må være. Moren har fått nervesammenbrudd en eller annen gang, og har sluttet å snakke, men fungerer ellers greit i nærmiljøet. Nervesammenbrudd en nå en gang en hjemmekoselig og trygg affære i de fleste norske romaner, og ingenting for en usikker pubertetsgutt å lage problem av.

Så er det bare å begi seg inn i skolegården, forsøke å finne noen som har peiling, unngå å bli stående totalt alene mot røkla. Tommy iscenesetter sin karakter i skolegården, og betrakter de andres spill med sine masker. Tidvis morsomt og treffende karakterisert, tidvis bare en fornorsket western-klisjé. Nesten hele tiden med klar bevissthet om at det er Ola Bauer som skriver, ikke Tommy som tenker. Men Bauer er god til å skrive. Norsklæreren «Flågvitet» er en av de mest underholdende nidportrett jeg har lest. Flågvitet har litterære pretensjoner selv, samtidig som han gjerne vil oppdage og pleie eventuelle forfatter-talent i sine årskull av jevne strebere. Tommy har (i likhet med Bauer, Gjelsvik, Michelet og andre forvokste politiske cowboyer) stor sans for Ernest Hemmingway. Han kan lange partier utenat. Med litt fiksing blir det til utmerkede stiler. Flågvitet oppdager et uomtvistelig talent, samtidig som han retter på Hemingways umodne setningsbygning - uten å vite det selv. Enda bedre er skildringen av Flågvitets strevsomme vei opp til det litterære parnass. Om vestlendingen Flågvitet har basis i en konkret person overlates til innsiderne å avgjøre. At han har røtter i det virkelige livs strevsomme kamp for å bli sett og anerkjent er i alle fall sikkert.

Tommy slåss på sine felt, og går sin egen veg med stort besvær og få kompromisser. Et av målene er kvinnen. Ja, det vil si, å få tilgang til de kvinnelige herligheter sånn i aller mest konkrete forstand. Ingen latterlige svulstigheter om forelskelse eller kjærlighet, man er da 16 år og relativt erfaren. Kanskje er Tommys elegante kynisme overfor personer fra kvinnegalaksen symptomatisk for den klumsete avstumpethet som kjennetegner 50-tallets kvinnesyn på sitt verste. Men ellers er han jo en innsiktsfull betrakter av det sosiale spill mellom kjønnene, der klassebakgrunn og fremtidsplaner spiller inn som en diskret, men streng regissør.

I det hele blir det lite igjen til personlige valg, Tommys enegang er også en utdelt rolle, påtvunget og ufri. En blir jo majoritetens speilbilde hvis det å være utstøtt blir et nødvendig kriterium for alle ens valg og preferanser. Tommy opplever det som et svik når en av de mest beryktede kameratene velger å bli «streit», får seg dame og småborgerlige drømmer om fremtiden. Her skal løpet kjøres helt ut. Tidligere har Bauer erklært at han må til Belfast for å føle at han lever. Denne gangen er bilbomber byttet ut med biltyveri og en ubrukt pistol til å ha i skoleranselen. Det er en form for «sår maskulinitet» som fortsatt imponerer anmeldere med velpleide kontorfingre. Tar jeg forfatterens stemme på alvor, uten å bryte sammen av dårlig samvittighet over å ikke være «a lonesome rider» fra Dælenga, blir forbauselsen stor over hvor lenge en kan fortsette å se sine guttedrømmer innenfra, selv når en har rundet 50. Men tidvis morsom lesning blir det jo, og da tilgir en anmelder det meste.

Ivar Bakke