Ola Grøvdal: "Totem"

Roman 1997, J.M.Stenersen Forlag

"Nordavind".

Jeg tror det er best å ta denne boka med godt humør. Det er et godt driv over fortellingen, ganske underholdende og handlingsmettet. Dessuten er handlingen lagt til noe så sjeldent som et fiskevær nordpå. ("Nordpå" strekker seg som kjent fra Nord-Trøndelag til russegrensa) Og hovedpersonen er en "bedehusengel" fra det ublide sørlandske bibelbelte ved navn Gabriel.

Å leke med stereotypier over ulike landsdeler og deres kulturer kan stundom bli riktig morsomt, noe Agnar Mykles "Rubicon" er et godt eksempel på. Det er egentlig ganske uomgjengelig hvis en vil gi en litt bredere miljøskildring og samtidig holde fokus på noen få romanfigurer. Ola Grøvdal har snudd på hver stein av gamle standard- oppfatninger og lagt dem pent og uforandret tilbake etterpå. Det skyldes ikke uvilje overfor bedehus-kristne eller finnmarkinger. I alle fall ikke overfor finnmarkinger: Hovedpersonen Gabriel får beskjed om å reise dit når han spør sin Gud hvorhen han skal reise som misjonær.

"De drikker og horer, husker ingenting fra gårsdagen og tenker ikke på morgendagen.

- Ja, der kan jeg skjønne at jeg trengs, sa Gabriel oppliva.

- Trengs ? Nei, trengs gjør du ikke, de er Guds gale barn og langt nærmere saligheten enn generalsekretæren i Misjonssambandet."

Sier altså Gud, som trolig også stemmer SV og er en varm forsvarer av homofile, handikappede hvaler. Det er i alle fall ikke den samme Gud Gabriel kjenner fra sin oppvekst i Sørlandets lavkirkelige miljø. ("mammon i mitt navn")

Et bedehusmiljø er ikke lett å skildre innenfra. Ofte snakker man gjennom et sett av ferdige formuleringer som ofte virker svært upersonlig. Som i møtet med den verdslige utgave av Kinamisjonen (ML), kan en utenforstående ofte lure på hvor det blir av den personlige stemme og vurdering. Når folk derfra velger sine ord, snakker de som kopimaskiner, men det må da være et individ et sted der inne ?

I Grøvdals tekst trer nesten bare stereotypien fram. Forfatteren har fått med seg det meste: Seksuell utnyttelse av kvinner og økonomisk underslag. Skal det være noe mer før vi stenger ? Likevel er det et snev av forståelse som preger skildringen, i alle fall av hovedpersonen. En bestemt episode fra Gabriels barndom blir skildret to ganger, andre gang fra synsvinkelen til Helge. Helge er en arbeiderklassegutt som Gabriel møter igjen på fiskebruket nordpå. Han er hedning og liker boksesport og stammer som sagt fra arbeiderklassen. Jada. Likevel bringer denne kontrasteringen av to forskjellige erfaringer av samme hendelse en tiltrengt nyanse og flertydighet i fortellingen.

Men som sagt; ta denne boka med godt humør, den er spennende tidtrøyte, fort lest og fort glemt. Skildringen av arbeidet er kanskje det beste i denne fortellingen. Men den muntlige taleformen, den treffsikre replikkunsten som ofte blomstrer på slike arbeidsplasser, er gått forfatteren hus forbi. Drivet er der, og enkelte partier overbeviser meg om at forfatteren også behersker andre teknikker enn den hardkokte fortelling. Åpningskapitlet har en ganske annen dybde og intensitet enn resten av boka, som synes å være malt med golvkost på gråpapir i et rasende tempo. Det er på sett og vis imponerende og underholdende så lenge det varer, men knapt noen bok å vende tilbake til for å hente mer. Juryen som ga boka førsteprisen i Stenersen forlags store romankonkurranse savner kanskje romanen som først og fremst forteller en historie. Det er jo ikke alle bøker en leser for å bli så mye klokere.

Ivar Bakke