Marianne Fastvold: „Tristand kommer"

Roman, Gyldendal 1998

Kjærlighet i Colaens tid.

Er det mulig å snakke om den store, udødelige kjærligheten i vår tid? Uten å virke latterlig, mener jeg. Marianne Fastvold tilhører generasjonen kvinner som måtte være meget skeptisk overfor alle poetiske omskrivninger og tåpelige barbie-pikedrømmer. En måtte ikke la seg forføre av føleri og tomt snakk i kampen for likeverd mellom kjønnene. Hvor står de nå, disse kvinnene som har levd en stund, hva drømmer de om i dag ?

"Man blir bare mer menneske med årene, tenker jeg. Det menneskelige, dødelige, forgjengelige tyter fram overalt, ikke lenger drømmene, ikke lenger idealene om hvordan det skal bli. Men slik det ble. Slik han ble. Slik jeg ble. Slik alt ble."

Det er Anna som gjør seg disse tankene. Roald, som en gang var myk og pliktoppfyllende mann, ligger nå for det meste på sofaen og drikker øl i stedet for å skjøtte arbeidet som lektor. Det står dårlig til med både kjærlighet og pliktfølelse. Annas omsorg og tålmodighet har en grense. Hun er grådig på livet og vil bli skikkelig forført før det er for sent. Hvorfor ikke gjøre alvor av planene om å reise alene til Spania, gjøre ferdig doktograden. Men også nyte et liv som ikke er reipet ned av tusen hensyn. Denne åpningen lyder kanskje litt forutsigbar, noe i retning "Kvinne får nok av mannsgris, kvitter seg med skadelige kvinne-skrupler, forlater et liv i slit og lever siden sterkt og flott alle dager, noe alle fornuftige jenter burde."

Forfatteren sier bl.a. følgende til Dag og Tid:

"Det er ikkje lett å skriva om samlivs- og midtlivskriser, det er gjort så mange gonger før. Eg ville gå på det vanskelege, og prøve å sjå annleis på emnet.[…] Reklamen gjer kjærleiken til ei forbruksvare, og får oss til å tru at kjærleiken er banal. Det er skremmande å sjå kva kjærleiken kan vera, nemleg død, galskap og avgrunn. Kjærleiken er ei revolusjonær kraft."

Jeg vil si at hun på en oppsiktsvekkende måte har lyktes i sitt vanskelige forehave. Denne boka er ikke den sedvanlige vellingen av syt, moralsk indignasjon og snusfornuft som får så mange til å grine på nesa bare de hører ordet samlivsroman. Fastvold skriver klokt og ravende, presist og flertydig, usentimentalt og gripende. Hun skriver om den store, evige kjærligheten, denne malplasserte størrelsen som en må være gal for å ta bokstavelig, men blind for å virkelig ignorere. Og så er det så mye saklig, tørr humor underveis. En gammel mann som ikke bruker høreapparatet, - kanskje fordi han føler seg mer viril uten? Sånne ting.

Men altså: Da det omsider går opp for Roald at Anna kanskje mener alvor, blir han rykket ut av sin depressive dvale. Han flytter ut i en liten løvhytte, iført en latterlig kostyme fra iscenesettelsen av "Tristan og Isolde". Med hodet fullt av sitater fra dette stykket – som skolen likevel aldri oppførte – besverger han sin elskede Isolde, sin quinde, sin evige kjærlighet. Og Anna lar seg forføre. Og leseren lar seg forføre. All fornuft skulle jo tilsi at en snarest mulig kvittet seg med overspente forestillinger om drømmeprinser og urkvinner.

Men det er et dunkelt, uklart felt Fastvold utforsker med slikt skarpsinn. Kanskje er det mest realistisk å regne med besettelse, galskap og drømmebilder som deler av moderne menneskers livsverden. Hvordan makter hun litterært å gjøre dette til mer enn påstander ? Bl.a. ved å introdusere Roalds søster. Hennes surr av konvensjonell visdom virker innskrenket og autoritært i møte med Annas indre monolog og små kommentarer. Anna er jo selv en klok, erfaren kvinne, det er bare det at hun også er glad i mannen hun har delt så mange år med. Hun evner å se noe sunt og riktig i hans avsporede protest, hans utidsmessighet, hans lidenskap.

Romanen viser oss det, hinsides tvil. Det er jammen ikke verst. Men romanen er ikke enig med seg selv. Et eller annet sted tipper det over. Roald og Annas lek med virkeligheter er med ett ikke bare forfriskende eksentrisk, det løper løpskt, det går fryktelig galt. En sitter tilbake med en uro, en litt ubehagelig usikkerhet, på tross av romanens mange presise observasjoner. Roman-sjangeren er som skapt for Fastvolds flertydighet. Møysommelig fornuft som dementeres av handlingens egen logikk, motstridende observasjoner og pasjoner, mennesker fanget i et spenn mellom gjensidig utelukkende størrelser. Fascinerende.

Fastvold er ingen skarp iakttaker av menns opplevelse av sin rolle, hennes bidrag er den kvinnelige erfaring. Likevel er det et trekk ved hennes skrivemåte som gjør dette underordnet. "Bare dersom jeg skriver med kjærlighet, blir personene flerdimensjonale", sier forfatteren. Og hennes personer er flerdimensjonale, hennes bøker er flertydige, nølende, seende.

"Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind - kjærleik gjer klok" heter det i et dikt. Men se om ikke vår anmelder begynner å bli uforsiktig svulstig etter å ha lest en slik nøktern og jordnær bok. Det må være noe ved den.

Ivar Bakke