Kyrre Andreassen: "Det er her du har venna dine" Noveller, Gyldendal.

Ikke så gøy på landet.

Ingen invitt til byjenter i etableringsfasen, akkurat. Makan til ussel forsamling av bygdetullinger har jeg ikke sett siden sist jeg så dem, i forrige fremstilling av livet på landet. Og den før der igjen. Landsungdom, dvs. de som ikke kom seg opp og vekk, er en forsamling sløkkiser som råner rundt bensinstasjonen i gamle biler og drikker seg dritings på bygdefester. Og det er jo ikke så rart, forholdene tatt i betraktning. "En trenger jo ikke ha det gøy for å drikke", som en av dem humoristisk påpeker. For de som har fått nok av 4 H og friidrett, er det kanskje like greit å drikke seg til steinalderen innimellom, så kjiip og åndsforlatt som tilværelsen er på dette stedet som Gud glemte og fanden forlot.

Det er et realistisk og treffende bilde forfatteren gir av det miljøet han skildrer, innbiller jeg meg. Problemet er det spesielle ved mange av lesernes forutsetninger. Det er som å drøfte islamsk fundamentalisme på et FrP-møte: Det du måtte si av sannhet blir satt i en sammenheng hvor det blir til noe annet. Denne boka skildrer bygdesamfunnets lavstatus-miljø, nærmere bestemt slik det oppleves av folk som begynner å bli lei av og drive, og som så smått har tenkt å drive det til noe mer.

De er fortsatt knyttet til "venna sine", men betrakter dem og livet deres med stigende utilfredshet, for ikke å si kvalme. Dette begynnende, ureflekterte ubehaget over det livet og den framtiden de ser konturene av – det er tidvis rett og slett godt skildret. Det er vel egentlig ikke forfatterens feil hvis noen lesere skulle stille seg følgende dustete spørsmål: Er det sånn det er å bo i ei bygd ? Ja eller nei. Hva skal en svare til slikt ? Be dem beskrive sin egen russetid og spørre om de kan tenke seg å bo der resten av livet ?

Jeg har i alle fall møtt flere bygdeungdom som har vendt tilbake til det gudsjammerlig kjedelige hjemstedet de vokste opp i. De kjenner seg ikke igjen. De ante ikke at det fantes folk der med såvidt varierte interesser. Det skyldes muligens at bygda har forandret seg, men først og fremst at de selv er blitt voksne og utvidet horisont og repertoar. Mange tror de er alene om slikt. Det er ganske fordomsfullt. Det har gjerne også skjedd noe med de du var ung sammen med. De er ikke tilbakestående, selv om de kanskje ble stående tilbake da du selv dro. 

Denne boka kan leses som en stadfestelse av egne skrekkforestillinger om Bygdenorge og de radikalt annerledes menneskene som fortsatt bor der. Eller den kan også leses – og avvises - som et fordomsfullt angrep bygdefolk. Hvis Andreassen har hatt ambisjoner om å si noe endelig om Virkeligheten På Landet, er boka samtidig et portrett av forfatteren som ung snobb. Jeg tror ikke det. Jeg tror boka kan leses som en realistisk skildring av et nokså karrig og mistrøstig miljø hvor fortellerperspektivet er ambivalent, vekslende mellom spotsk utlevering og sympati. Sympati med de som vil overskride det trange og forutsigbare – og med dem som er der.

Boka er som et skarpt, men uredigert videoopptak uten tekst. Alt avhenger av tilskuerens forkunnskaper. Flere av dialogene er ganske morsomme og levende. En holdes såpass i ånde at det går greit å komme gjennom de 132 sidene, inklusive oppkast og andre udelikate tildragelser. En litt uggen stemning sitter igjen etter at novellene er lest og stort sett glemt. Det er da alltids noe. Skildringer fra miljø utenfor de velartikulerte og representatives krets er vanskelig, ettersom forfatteren oftest ufrivillig demonstrerer sitt eget sprang vekk fra de han eller hun skildrer, sympatierklæringer til tross. I farten kommer jeg bare på ett virkelig godt eksempel på at man kan skildre slike miljø innenfra: Laila Stien. Der er fortellerperspektiv og språk i behold – samtidig som en utfordres til noe mer enn nedlatende sympati, - nemlig respekt og ettertanke. Målt med slike mål faller Andreassen gjennom, men det er kanskje urettferdig overfor en debutant. Den som leser får se.

Ivar Bakke.