Allemannsretten under press.

Ottar Brox: ”Vår felles eiendom – Tar vi vare på allemannsretten?”

Ottar Brox tilhører ikke dem som betrakter Utviklingen med hengiven entusiasme eller taus fatalisme. Hans verdikonservatisme er av kjent SV- merke: De som vil at visse ting skal forbli som de er, må forandre på mangt og meget. Andre behøver bare å følge vindretningen og erklære at det ikke nytter å snu utviklingen. I forordet til sin siste bok lister Ottar Brox opp noen av de tendensene som er i ferd med å skape dramatiske og irreversible forandringer i vårt samfunn:

”Folket i dette landet har hatt flere viktige fellesgoder enn i de fleste andre moderne industristater. Vi har eid de marine ressursene, fossekrafta, oljen og langt på vei beitet i fellesskap, noe som har vært en viktig forutsetning for det vi har likte å tenke på som ”den norske likheten”. Men det ene etter det andre av disse kollektive godene er nå under privatisering: Fisken er i ferd med å bli rederienes lovbeskyttede eiendom, og retten til fiskeoppdrett er for lengst blitt et omsettelig kapitalgode. De evigvarende pengemaskinene i norske vassdrag, som i hundre å har sikret forbrukerne billig strøm og kommunene inntekter, er i ferd med å komme i hendene på internasjonale storkonsern.”

Selv om boka ikke handler om hele dette problemkomplekset, så blir allemannsretten sett ut fra dette store perspektivet. Brox gjør intet forsøk på å kamuflere sitt ideologiske ståsted. Gjennom jevnføringer med forholdene i Nord-England og knappe historiske sveip får han godt fram at de fleste norske særdrag og forordninger har oppstått som følge av en kamp mellom ulike interesser. Og at ingen av de seire allmennhetens har vunnet over snevre gruppeinteresser varer evig. Hva er det som truer retten til å bevege seg fritt i utmark og strandsone?

Brox frykter markedsfundamentalistenes ødeleggende inntogsmarsj i et felt som tidligere har vært regulert av uformelle moralske føringer. Og han frykter nye allianser som vil bryte ned den konsensus som dagens praksis hviler på. Derfor bruker han en stor del av sitt pedagogiske arsenal for å framstille den økende konflikten mellom by og land som forståelig, men likevel unødvendig og skadelig for alle parter. Nå er det et eldgammelt retorisk grep å framstille sitt eget standpunkt som den gyldne middelvei mellom ekstreme alternativer. Brox makter likevel på en overbevisende måte å sannsynliggjøre at hvis vi passivt lar dagens tendenser få forsterke seg, så vil vi havne ”dit vi ikke vil”. Derfor bruker han mye plass på å gi konflikten mellom rovdyr og bufe en saklig beskrivelse. Rovdyr-debatten henfaller ofte til identitetsbygging der ens standpunkter mer er å forstå som revirmarkeringer enn forsøk på å finne løsninger som alle parter kan leve med. Brox er, takket være sin bakgrunn og nysgjerrighet, i stand til å beskrive dette betente konfliktområdet på en måte som kunne bidra til økt forståelse og respekt mellom partene – hvis han blir lest, da.

På flere områder opererer Brox som den rene ”ghost buster” – han tar livet av spøkelser og utbredte forestillinger om motparten – forestillinger som blir til sosiale og politiske realiteter hvis bare mange nok tror på dem. Det makter han gjennom sin evne til å framstille ulike holdninger som forståelige, gitt de interesser som forfekter dem. Denne respekten og viljen til å forstå gjør boka spesielt leseverdig, uaktet om en deler forfatterens syn eller engasjement for allemannsretten til å bruke norsk utmark. Temaet berører svært mange: Turgåere, hytteeiere, bønder, naturentusiaster og de som ønsker å omsette immaterielle verdier i kroner og øre. Hvordan sikre en fornuftig koeksistens mellom så ulike interesser? Ottar Brox leverer flere forslag til løsning, men fremfor alt gir han en beskrivelse av konfliktområdet som jeg tror alle parter kan akseptere. Det er et godt utgangspunkt.

Ivar Bakke