Erindringer i tide ?

Arne Skouen: ”En journalists erindringer”

Aschehoug Forlag

Vi viser er gjennom måten vi forteller våre historier på. Derfor blir det absolutt mulig å danne seg et bilde av Arne Skouen gjennom hans selvbiografi, tross dens knapphet på private detaljer. Det blir et indirekte portrett av mannen som forteller historiene fra sitt liv, om mennesker og saker som har opptatt ham. Formen er mannen: Streng, rensket for uvesentligheter, forpliktet på et selvstendig toneleie. En engasjert skribent skal «være en alvorlig, sinna mann, og gjerne arrestere folk så ofte som han kan». Men Skouen er heldigvis mer enn en litt sjenert moralist - selv om det ikke er noe aber i en tid med så mye privat pludder i media. Dette er nemlig også en bok for prosa-perledykkere. Du merker det straks du begynner å lese; soliditeten i håndverket, formsikkerheten, den lille dashen av elán i den presise omgangen med ordene og sakene. Den fortettede kortformen som han anvender gjennom hele boka gjør at den spenner over et stort sett av personer og begivenheter uten å bli oppramsende. Kjedsomheten sier alt om en ting, Skouen oftest bare det nødvendigste.

Skouen beskriver sin bakgrunn fra østkanten og sin inntreden i avisverdenen. Inn i det myteomspunne Dagbladet. I en avis hvor de glitrende penner aldri utgjorde noe team, der de ambisiøse skribentene skrev om kapp mens de ventet på sitt gjennombrudd som noe mer enn en bladfyk, ble det nødvendigvis sparsomt med både intimitet og generøsitet. En begavet oppkomling med proletar-bakgrunn merker slikt ekstra godt, bedre enn de som aldri har skiftet miljø. Skouen glemmer ikke at det han den gang jobbet i, var en avis med nedslagsfelt i det liberale borgerskap, noe som nødvendigvis begrenser både det kulturelle og politiske synsfelt. Men jammen er det mye å være stolt av også. Selv satt jeg væpnet til tennene med viten om medaljens bakside: Dagbladet, hvis ledelse sørget for at det ble lagt inn anbud på trykking av «Folk og Land» etter at den ble stengt av tyskerne for sin modige trass ! Men Skouen er streng med alle, og sier det som er å si. Det som likevel virker litt rart, ja nesten forstemmende, er i hvilken grad revisjonisten Arne Skouen med bred penn avviser åndsfrenden Hans Fredrik Dahl, når denne problematiserer krigstidens greie inndelinger mellom svikere og patrioter. Skouen har da flere ganger selv minnet om hvilket dristig valg det var, hvordan opinionen famlet før den mentale front mot nazismen festet seg, godt hjulpet av Quisling (som til sist virkelig maktet å skape en nasjonal samling - mot seg og sine). Dette blir en totalt fraværende dimensjon når han angriper denne ungsau-historikeren Dahl, som - med noe som Skouen oppfatter som respektløshet overfor «våre falne» - har hevdet at det hadde vært bedre å legge opp et rettsoppgjør langs skillelinjen revolusjonær omstyrtelse av vår demokratiske statsform enn det upresise begrepet landssvik. Blant annet fordi så mange quislinger faktisk mente seg å tjene sitt lands interesser.

Dette er altså anstøtelig tale, et søkt forsøk på å ikle forræderiet anstendige gevanter av overbevisning der Skouen kun øyner opportunistisk vilje til makt. Et ideologisk røykteppe over det visstnok «alle med syvårig folkeskole visste» hva dreide seg om. Jeg er litt forbauset over at ikke Skouen nyanserer sin dom noe, så mange år etter, i anerkjennelse av det ikke-opportunistiske valg mange gjorde i ideologisk forblindelse. Nazistene er da heller ikke de eneste som har trådt feil i så måte. Skouen dementerer jo selv i boka det overfladiske «look to Norway-bildet» av landet med et unisont hat mot okkupantene: Med demokratisk gangsyn stod det nå sånn ymse til, langt inne i den aktive motstands leir. Men overfor Dahl blir plutselig saken enkel. Denne tilsynelatende skinn-uenigheten med personlige overtoner forundrer litt i en bok som ellers er så lyttende til sin egen ettertanke, så seende i sitt møte med personer og sakskompleks. Men det blir småpirk, anmelderen er altså ikke helt bevisstløs av begeistring.

Men det er ikke så mye om å gjøre, heller. Skouen kan jo fortelle så det gnistrer også. Fra sin reporterreise under Berlin-olympiaden, fra sitt USA-opphold under krigen og samarbeidet med Sigrid Undset, bare for å nevne en liten del.

Men kampanje-journalisten vender stadig tilbake: Et sakskompleks som forfatteren fortsatt er brennende engasjert i, er mishandlingen av mennesker som foregår i regi av en instrumentell psykiatri. Og her synes jeg faktisk det moralske engasjementet ikke skygger for nyanseringene. En merker at forfatteren vet at han forenkler når han med stedig amperhet likevel fremholder det vesentlige:

Dette er mennesker, ikke forsøksobjekt for ambisiøse leger og uutdannede hjelpere. Men noe injuriesøksmål blir det neppe av slikt, dertil har Skouen for stor tyngde, en rettssak ville bli en kjærkommen anledning til å kjøre frem hele batteriet av dokumentasjon en gang til. Som det nå er, står det, og blir trolig stående en knusende dom over en disiplin som med en falsk analogi til naturvitenskapelig autoritet og metode har gjort mange overgrep mot vergeløse mennesker. En viktig bok er det blitt, og den overlever nok bokhøsten.

Ivar Bakke