Aldrende
vismann
Berge Furre har hatt en omskiftelig tilværelse i mange nordmenns bevissthet. Ottar Grepstad, som har satt sammen denne tekstsamlingen, sier i sitt etterord: "Det er ikkje alle gitt å gå frå mogleg riksrett-tiltale i 1977 til å bli aldrande vismann i 1997. Ein må vere historikar for å finne maken til rehabilitering i norsk historie i vårt hundreår."
Hva kan slikt komme av, tro ? "Vi skal ikkje sjå bort frå at vet og forstand vinn fram på sikt." Det er Berge Furres egne ord, og mye ved hans skjebne kan vel underbygge antagelsen. Det er få i dag som ikke vil medgi at det er mye fornuft i det han sier – iallfall blant de som fortsatt måtte ha interesse for politikk og historie.
Leser en den grundige og nøkterne redegjørelsen for hvorfor det var riktig å offentliggjøre rapporten om Loran C, så er det ikke de "uansvarlige" rabulistene Furre og Gustavsen som kommer dårligst fra en edruelig vurdering i etterkant. Snarere er det den kompakte majoritet, med stortingspresident Guttorm Hansen i spissen, som blir å bebreide for sitt forsvar for en grunnlovsstridig praksis innenfor sikkerhetspolitikken. Regjeringen førte stortinget bak lyset, gav uriktige og misvisende opplysninger om innholdet i de bevilgninger Stortinget/ representantene skulle ta stilling til. "Stortinget har akseptert at det er slik", oppsummerte Hansen lakonisk, og hadde dessverre rett i det. I Norge er man ikke beheftet «forfatningsdomstol» som i Tyskland, eller noe overmål av demokratiske prinsipper. Men noen fant det altså bryet verdt å trosse en isfront av frykt og hets. Begrunnelsen for dét har stått seg for tidens dom i motsetning til den udemokratiske praksis som preget regjeringspartiet og norsk presse under den kalde krigen.
På punkter hvor den delvis var dypt å savne, har det med tiden tilflytt en smule vett og forstand, også til den politiske opposisjon Furre selv tilhørte. "Kva lei tek sosialismen?" har Furre kalt sin oppsummering etter sovjet-kommunismens sammenbrudd. Det er et aktstykke som kaster lys over SF/SVs drøm om en sosialisme med menneskelig ansikt. Det får fram de fornuftige overveielser som begrunnet deres kritikk av den kalde krigens enkle virkelighetsbilde. Det kaster også et ubarmhjertig lys over den varmhjertede ønsketenkning som bidro til at så mange innenfor SVs krets ofte ble de siste til å innrømme sammenhengen mellom sosialistisk teori og praksis. Furres vilje til sjølkritikk imponerer like mye som hans demokratiske ubestikkelighet.
De sikkerhetspolitiske kronikkene har (gudskjelov) mistet noe av sin dagsaktuelle relevans. Men jeg finner dem interessante og viktige likevel.
Til tross for innsikt i konkrete, realpolitiske fakta, er det et perspektiv utover det dagsaktuelle politiske spillet. Her taler en historiker som forsøker å handle aktivt i sin samtid, en kristen humanist som forsøker å reflektere etisk omkring politikk. Slik blir gjerne både abstrakt og svevende, men Furre er også en gammel politisk ringrev, en analytiker med innsikt i det muliges kunst. Alt på en gang, i en nøktern, upolemisk stil, men med et bydende alvor en ikke forholder seg likegyldig til. Jeg skriver "taler": Furres form er talen, som Ottar Grepstad påpeker i sitt etterord. Det er fristende å si "samtalen", ettersom det er en åpenhet ved tekstens tonefall som gjør at en tror Furre må være den henimot ideelle samtalepartner. En får lyst til å fremføre innvendinger, - det er ikke så uvanlig. Det uvanlige er at en tror forfatteren kan ha interesse av dem. Furre virker åpen og utilfreds med egne, foreløpige resultat. Overfor slike får en av ren interesse for svaret lyst til å spørre: "Ja visst, men hva da med....?" Der tror jeg noe av årsaken ligger til den allmenne respekt som Furre har opparbeidet seg: Den solide kunnskapen er ikke formidlet i et belærende eller nedlatende tonefall, en merker fortsatt dette drivet til å forstå verden som skapte den nå så respekterte historikeren.
Et sted hvor mine innvendinger sitter ekstra løst, er ved lesningen av hans hilsning til Norges Bondelag ved hundreårsjubileumet. Furre er historiker med landbruksamvirke som spesiale, han er arkitekten bak "jamstillings- vedtaket" mellom bønder og industriarbeidere - to utdøende raser. Han skulle kunne sine ting. Det trekkes lange linjer, det bygges opp sårt tiltrengt selvtillit, det svulmer svakt av patos. Dagens perspektivløse landbruks- politik framstår i et lite flatterende lys. Oppbyggelig lesning. Men vi bønder blir jo aldri fornøyd. Som bonde skulle jeg gjerne sett en mer nærgående vurdering av de internasjonale og irreversible teknologiske forandringer som gjør det så passé bare å blankpusse gårsdagens strategier for overlevelse - slik Furre egentlig gjør.
Men denne samlingen inneholder jo så mye ! Skal bare fremheve to ting; essayet om Hans Nielsen Hauge, og kronikken om vårt forhold til de som valgte tysk side under krigen. Les og bli klokere! Den 60-årige Furre selv er ikke så lett å bli klok på, han beveger seg bare mer og mer uanstrengt og uforutsigbart med alderen.
Ivar Bakke