Politikk på gutterommet. (eller selvrefererende inkontinens)

Harald Berntsen: ”Det lange friminuttet”

Essay, Aschehoug 1998

Før jeg skrev denne anmeldelsen, skar jeg betong med vinkelsliper. Det er et arbeide med mye støv og støy, men det fører til at gjødsla lettere passerer spalteplanken på vei ned i kjelleren. Dessuten gir det meg et proletært alibi når jeg skal anmelde "arbeidergymnasiasten" Harald Bertsens essay om politisk engasjert ungdom på 60-tallet. Anmeldelsen står i Nationen, avisen for den utdøende rase av gjenværende og hjemvendte. De store årskullene av arbeider- og bondestudenter har reist til byen for å få en bedre utdannelse og jobb enn deres foreldre fikk.

Det er interessant, dette møtet mellom ulike kulturer som Berntsen skriver om. Det hadde nok sitt å si for utformingen av norsk radikalisme at det plutselig kom så mange "bondestudentar" til de tradisjonelt høyborgerlige utdannings- institusjonene. Fram til slutten av 60-tallet var akademia preget av en innforstått (og dermed usynlig) kultur som de få utenforstående måtte lære seg, men som de aldri følte seg helt hjemme i. Nå var en blitt mange nok til å gjøre en kulturbakgrunn utenfor urban middelklasse likeså respektabel, representativ og relevant som den tidligere var utenkelig og upassende. En kunne plutselig være "stolt" og "trofast" overfor det man tidligere fortiet eller baktalte. Helt ufrivillig viser Berntsen oss hvordan en slik ny og vaklende selvrespekt raskt kan ende i sin egen karikatur: En snobbete nedvurdering av alle uten "folkelig" bakgrunn. Og en vurdering av alle utsagn ut fra hvem som snakker. ( I dag har vel en ny urban elite gjenerobret høydene i så måte)

Å diskvalifisere kritikk ved å påvise kritikerens bakgrunn er like saklig overbevisende som å skrike "kommunist" til de som kritiserte USAs krig i Vietnam. Men Berntsen åpner altså sitt essay med en slik forpøbling av debatten. Dag Halvorsen hadde nemlig kritisert flukten inn i en ny, politisk puritanisme og den utålelige forenklingen "fiende-venn, progressiv-fascist". Halvorsens kritikk anno 1965, som blir utførlig sitert, har stått seg godt. Berntsen svarer i dag med å påpeke at Dag Halvorsen har begått den store feil å være barnebarn av en Høyre-statsminister og å lytte til Jahn-Otto Johansen – som jo har kompromittert seg politisk ved å være "tidligere pinsevenn" og å ha studert med stipend fra Rockefeller Foundation.

Denne formen for ideologisk lakmus- test gjennomføres hele veien. Det bedrives politisk slektsgranskning og grovsortering ut fra foreldrenes forhold til produksjons- midlene, - hvilket må sies å være en videreutvikling av Marx.

Jeg får betalt av "borgerpressa" for å drive denne raljeringen – likevel er jeg ikke blind for at klassebakgrunn og kulturell ballast spiller en stor rolle for menneskers politiske valg. Det utgjør den livsverden vi kjenner og erkjenner innenfor. Men slike forståelses-horisonter kan kanskje utvides gjennom andres erfaring og perspektiv ?

Berntsen skildrer det radikale ungdomsmiljøet og dets konservative motspillere i Porsgrunn på en måte som fritar ham fra alle mistanker om etterpåklokskap. Han gir mange eksempler på de etablertes engstelige vegring mot utidige spørsmål fra en ny generasjon som uroet etterkrigstidens politiske og kulturelle konsensus. Framstillingen er formet av det samme moralske raseri og fravær av selvinnsikt som da forfatteren var en oppvakt gymnasiast. Det gir boka en slags autensitet som formidler av tidsånd, - som om ingenting har skjedd på 30 år.

Det samme gjelder skildringen fra de politiske bataljene i Oslos radikale studentmiljø, som Berntsen selv ble en viktig del av. Vi blir fortrolig presentert for en rekke ideologiske kart og blindgater som begavete folk har brukt år på å rygge ut av eller fortrenge. Berntsen er kjentmann, han bor fortsatt i strøket. En muggen eim av innestengt luft fra ideologiske kott slår mot en. De som gjorde opprør mot det puritanske og mono-kulturelle Norge i 60-åra byttet en gammel moralsk og politisk ortodoksi ut med en ny. Cool-jazz er reaksjonært fordi et hvitt, rasistisk publikum likte det. Og Hans Fredrik Dahl blir advart mot "akademisk åndshovmot" og "snobberi", fetter som han er av den politisk spedalske Francis Sejersted. Dessuten har vi de intolerante kristne, naturligvis. Jada, en kan sannelig lære litt om selvfornøyd snobberi ved å lese Berntsen.

Det sosialdemokratiske Norge drev i en totalitær retning fordi man forsonte klassemotsetningene, i stedet for å føre en permanent kultur-revolusjon etter kinesisk mønster, leser vi. Berntsens analyse av kinesisk historie er en studie i brutal troskyldighet og forskjønnende omskrivninger – skrevet av en historiker ! Men det blir ingen skandale, det var jo ikke fascister som utførte de politiske drapene på millioner av uskyldige – det var tvert imot folk som ville det gode.

Avslutningsvis melder det seg likevel et snev av ettertanke omkring konsekvensene av å rettferdiggjøre bruk av vold på vegne av en kommende samfunnsorden hvor alle motsetninger og all urett visstnok skal opphøre. Den politiske tåkefyrsten Georg Johannesens poetokratiske babbel – som Berntsen begeistret siterer - toner ut til fordel for en annen av tidens ungdomshelter: filosofen Hans Skjervheim. Skjervheims kritikk har blitt stående, og den påvirket forfatteren til ikke å bli en politisk livsynsberserk – slik hans maoistiske etterfølgere ble. Det ligger en slags strime av håp her, synes jeg. For en herredømmefri dialog, for argumenter og refleksjon.  

Den aggressive kapitalismens herjinger viser oss det skrikende behovet for folk som våger å trosse de herskende tanker. Berntsen leverer få kritiske innsikter. Hans essay kan leses som en nokså selvsentrert og perspektivløs apologi for alt han alltid har ment. Gi meg de skjeve og kranke, sier nå jeg.  

Ivar Bakke