Fra bondekvinne til kvinnebonde.

Liv Emma Thorsen: "Det fleksible kjønn"

Universitetsforlaget 1994. 

Hvorfor blir de fleste møtt av sjenert taushet når de skvalper over av søstersolidaritet med utbyttede ofre for bondesamfunnet ? Kanskje bondekona ikke en gang forstår hva du mener ? Byjenta Liv Emma Thorsen har intervjuet 45 bondekvinner i ei trøndelagsbygd, for å studere mentalitets-endringer i tre generasjoner fra 1920 til 1985. Vi får vite om hvordan det var å vokse opp, hvilke plikter og gleder barndom og ungdom bød på, hvilke forventninger de hadde til livet. Hva ville det si å være et duganes kvinnfolk. Hvordan omgikks barn og voksne. Hvilke arbeidsoppgaver og myndighetsområder var kvinnens. Hvem var hun pliktig å vise omsorg overfor. Hvordan ble man kjent med det motsatte kjønn.

Forfatteren må være i besittelse av den sjeldne egenskapen takt. Tilliten hos intervjuobjektene er forståelig, boka vitner om respekt, evne til innlevelse og bred kunnskap. Det er altså mulig å forstå det fremmede. Ut fra egen oppvekst tør jeg påstå at Thorsen har truffet med sin beskrivelse. Hennes observasjoner er skarpe og blir fortalt i en form som burde kunne formidle viktige innsikter til en urban offentlighet. En offentlighet som både skryter av sitt frisinn, og er preget av uforstående forakt overfor bønder og de fordommer de utstyrer dem med.

Mentalitetshistorie er historien om det selvsagte, innforståtte, det som bare "er sånn". Det "naturlige" tenker en jo ikke over - i motsetning til ideer. Etter hvert som tiden går sier vi "det var nå sånn det var" - den gang. Mentaliteten er blitt historie, - den blir synlig. Det er disse bruddene i innlært tenkemåte boka undersøker.

Hvorfor blir elendighetsreportasjer om "et liv i slit" så lite treffende ? Fordi det var nå "sånn det var", man visste ikke om noe annet. Det utgjør den forskjell som vår generasjon med krav til selvrealisering og lykke vanskelig kan forstå. Den virkelighet som beskrives er preget av knapphet. Arbeidet for å skaffe levemåten tar det meste av tida, oppgavene krever utholdenhet og flid, plassen er liten, ressursene knappe. Under karrige forhold må personlige behov underordnes kollektive interesser. Trangboddheten innbyr ikke til den personlige nærhet våre valgte vennskap preges av. Underordning og disiplinering av følelser og vilje blir nødvendige ferdigheter.

Thorsen forgyller ikke denne tiden. Boka beskriver et strengt hierarki med indre spenninger på grunn av trangboddhet. Viktig er forskjellen mellom faste arbeidsfellesskap - eller "kvinnefellesskap" som det politisk korrekt heter - og vennskapsforhold bygget på likeverd og sympati. Det siste var det lite av. Hun peker på mannens privilegier, på den tabuiserende holdningen til nakenhet og seksualitet, på standsforskjeller og skjevt fordelte plikter. Men mye av sed og skikk framstår mer forståelig, forholdene blir tatt i betraktning. Ikke bare de materielle forhold. Blikket er rettet mot de innlærte holdninger og ferdigheter som bare langsomt lar seg tilpasse nye kår. (Det er slikt som skaper bønder med 10 kyr og utedo som etter ti år med dagens levekår blir millionærer og kjøper seg oppvaskmaskin, enda det er helt unødvendig. ) Ofte blir svigermor den som sørger for at sønnen ikke tar del i barnepass og slikt som hefter for viktig gårdsarbeid. Innlæringen består - ved siden av alt det praktiske - i å sette egne behov og ønsker til side til fordel for gårdens krav. En vellykket kvinne var først og fremst dugelig arbeidskraft. Og mange fant atskillig glede i å sette ungdommens krefter inn i en sammenheng hvor det en gjør er så innlysende meningsfullt og nyttig. Kvinnene kommer til orde med mange sitat på egen dialekt, og de fremstår med en usentimental verdighet.

Men ingen sier at neste generasjon bør være like trangbodd, underdanig eller travelt opptatt. Samtidig fungerer "det var verre før" -historiene nettopp slik overfor den nye generasjon; - til å få komplekser av. En generasjon som i stadig større grad betrakter gården som et middel i stedet for et mål i seg selv. Og som på sitt eget vis strever med å sy sammen gårdsdrift , barnestell og foreningsliv. Det er mye av det samme igjen, all forandring til tross. Men kanskje er mor/svigermor ikke den mest forståelsesfulle overfor den unge generasjons problemer, opplært som hun er til å tåle og tie. Slik er nå en gang mindreverdighetsfølelsens logikk.

Boka referer til beslektet litteratur, og har et par innledende kapittel om metodiske valg som muligens virker avskrekkende for enkelte. Ellers kan den med stort hell leses uten noen akademiske forutsetninger. Fordelen ved bokens sjanger er at den trekker inn sosiologiens og mentalitetshistoriens innsikter. Forfatteren avstår fra historieløs moralisering eller kritikkløs heroisering. Forfatterens sympati og beundring er der, likevel. Noe annet ville være påfallende.

Ivar Bakke.