Messe for en såret bonde. 

Aina Edelmann og Svein Sæther: "Bondelandet"

Det Norske Samlaget, 1994

For en bonde som daglig leser Oslo-aviser må det å lese "Bondelandet" være som å lytte til London under krigen. Et forsvar mot den monotone propagandaen, et fristed hvor en slipper å forsvare seg. Men "Bondelandet" har et bredere siktemål enn å psyke opp frustrerte medlemmer av sugerørsfolket. Den henvender seg til en urban offentlighet i sitt forsøk på å formidle - for ikke å si selge - bondens rolle i norsk historie. Tonen er til tider polemisk: "Norsk landbruk er ikkje noko som plutseleg begynte med den klimatiske istida og plutseleg sluttar med den politiske. Det har vokse og utvikla seg saman med landet."

Denne utviklingen blir presentert i svært så pedagogisk riktige former: - rikt og dyktig illustrert, popularisert og eksemplifisert slik at Anne fra Stovner og Ali fra Steinkjer kan følge med i historietimen.

Den første delen tar for seg det spesielle ved den norske bondens situasjon fra vikingetid til senmiddelalder. I Norge hadde vi ikke godsherrer og livegne bønder. "Gjennom ein periode på fleire hundre år var motsetninga mellom Norge og Europa total: Den ufrie Europeiske bonden hadde ingen politiske rettar. Den frie norske bonden styrte politikken."

Her er det Kåre Lundens ånd som svever over vannene, og med de nødvendige reservasjoner på plass, argumenteres det godt for denne sammenlignende studien av politiske og økonomiske rettigheter. De som hevder at demokratiet bare er en utvendig følge av at økonomien differensieres, kan forhåpentlig lære noe ved å sammenligne vilkårene i det fattige Norge og det rike Europa under føydalismen.

Så følger en beskrivelse av hvordan plante og husdyrdrift har artet seg gjennom århundrene. Både den økonomiske og kulturelle makro-historien males med bred pensel og relativt stø hånd. I margen finnes sitat fra en rekke størrelser og kilder som på ulikt vis kaster lys og skygge over bøndene. Forfatterne har et rikt begrunnelsesliv, og vi får med oss de flotte og sterke formødrene, den rike kulturarven, og den uvitende og reaksjonære embetsstanden. Av og til blir det nesten som å lese 70-tallets skildringer av H. Majestet Arbeideren. Men så henter de seg inn igjen, fokuserer på bondesamfunnets klassemotsetninger og konfliktlinjer. Det store Vi løses opp i mer gjenkjennelige faktorer. Storbøndene på Østlandet, hvis rike tradisjoner vi gjerne tar vare på, framstår også som den mest klassedelte og politisk reaksjonære del av vår fortid. Jeg vet virkelig ikke om det lar seg gjøre å snakke om en slags felles historie eller identitet - med så forskjellige livsvilkår og selvforståelse som bakgrunn. Boka farer med harelabb gjennom minefeltet fascisme og bønder. Til tross for at bøndene er svakt underrepresentert m.h.t. oppslutning om NS, er storbøndene og deres sentrale politiske aktører i mellomkrigstiden et jammersminne. Dels synes jeg boka nyanserer og tilbakeviser folkelige generaliseringer, dels kunne de åpne innrømmelsene vært enda åpnere og flere. Andre har sitt å svare for.

Den siste delen tar oss fram til dagens virkelighet. Når det gjelder stemningen hos bønder flest, kan den beskrives med en vits som verserte i Tyskland like før demokratiet opphørte:

En kinesisk bøddel, kjent for å kappe hodet av ofrene i et lynraskt hugg, hadde akkurat utført sin gjerning da en av de dømte spurte hvorfor ikke han også fikk dø fort og smertefritt: "- Nikk !" svarte bøddelen.

Mens vi sitter og nikker til forfatternes forsvar for dagens jordbruk, trekkes linjene for den store forvandlingen i retning agro-industri. I skrivende stund foretas de politiske sjakk-trekk som virkelig vil akselerere utviklingen ingen vedstår seg, men mange arbeider for. Bonden må ofres for å berge dronninga. Forfatternes motkultur er et rop i ørkenen, en oppsamling av argumenter og fakta ingen ønsker å høre lenger. Argumentasjonen m.h.t. jordbruk og globalt ansvar er av blandet kvalitet, det samme gjelder vurderingen av tekniske nyvinninger som både bidrar til å lette bondeyrket og å fjerne det. Det er ikke akkurat bondekultur å være mot økt rasjonalisering eller ressursintensivt jordbruk. Paradoksene står i kø hvis en skaver litt dypere i materien. At Aina Edelmann har signert ei bok hvor en melker kyr med trykkluft-rør i melkeanlegget, er mer komisk enn pinlig. Verre blir det når en kan lese at "levande norsk kultur er avhengig av levande norske bygder. Levande norske bygder er avhengige av eit levande norsk landbruk."

Den er for drøy. Bykultur er også levende norsk kultur. Den bondekulturen vi dyrker i dag vokser best hos entusiastiske byfolk på jakt etter identitet. Ekte bønder lytter like mye til Jimi Hendrix som til folketoner fra Valdres. "Den ekte bondekulturen" kan fortsette i beste velgående når jeg har solgt kvota, parkert fôrhøsteren og arrangert opplevelsesferie med hesjing og folkeminne. Nå som vår økonomiske framtid kan ligge i den estetiske rammen for urban virkelighetsflukt og helgefyll, kan en rolig regne med at "bonde-kulturen" overlever. Jeg er mer usikker hva bøndene angår. Men det ble nå ei fin bok av det i alle fall.

Ivar Bakke