Heltene er trette. 

Hans Magnus Enzensberger: ”Borgerkrig”

 

Hans Magnus Enzensberger har lenge vært en sentral skikkelse blant vestlige intellektuelle. Det bør han fortsatt være. Boka "Borgerkrig" er en av hundre bøker om aktuelle konflikter fra Bosnia til Berlin. Det fører til at en stor del av oss betrakter den som lekser vi burde, men ikke orker å lese. Hva skiller så denne lille boka fra haugen av aktuelle reportasjebøker som vi finner på salg når de er gått over datoen ?

Ganske mye. Den drøfter bl.a. hva som skjer med oss under bombardementet av grusomheter vi må reagere på og "gjøre noe med". Men når det er så mange som burde ha vår hjelp, blir metodene for å oppnå oppmerksomhet stadig tøffere.

"En pedagogikk som mener å gjøre sine elever mer sensible ved å øke dosen, er i beste fall naiv. Øket dose vil tvert imot gjøre sine adressater immune mot enhver impuls fra samvittigheten. (..)Hvordan en "riktig" reaksjon på det daglige massemordet skulle se ut, er det nemlig ingen gitt å fortelle oss"

Forfatteren foretar en grenseoppgang mot politiske allmaktsfantasier og moralske imperativ som gjør oss gale/utslitte på kort tid. Det burde kommet 20 år tidligere, da det i mange miljøer var kriminelt å leve sitt private liv.

I stedet leveres et selsomt forsvar for moralsk og politisk tilbaketrekning til det nasjonale plan. Det innlysende forhold at for de fleste er våre nære omgivelser vårt primære ansvar - og at dette må så være - gjør det ikke like innlysende at det samme gjelder for politikk på makro-plan. At nasjonale despoti er det største aktuelle hinder for en fornuftig utvikling i Afrika, gjør det ikke passé å diskutere vestlig utbytting. At det internasjonale samfunn ikke kan gripe inn militært i alle konfliktområder, gjør det ikke nødvendigvis klokt å aldri gripe inn i interne nasjonale konflikter. I det hele preges boka av den spesielle formen for envishet som rammer intellektuelle. Ønsket om å begripe verden tipper over i kjærligheten til begrepet.

Hvorfor er denne lille boka så viktig, da ? Den utforsker årsakene til at samfunn eksploderer i umotivert vold. Her synes forfatterens generalisering å peke på en viktig tendens. Tidligere konflikter , hvor blodige og ødeleggende de enn var, var i en viss forstand interessekonflikter. I dag synes aktørenes totale avstumpethet også å innbefatte dem selv.

"I den kollektive berserkgangen er begrepet fremtid forsvunnet.(..) Selvoppholdelsesdriftens regulerende virkning er satt ut av kraft.(..)Det som gir våre dagers borgerkrig en ny, uhyggelig kvalitet, er det faktum at den føres uten enhver instans, at den bokstavelig talt ikke dreier seg om noe."

Hvis dette er riktig, bringer forfatteren oss brokker til forståelse av hvorfor det forholder seg slik. Stikkordsmessig ; en viktig drøftelse av begrepet ansvar og skyld, betraktninger over medias trivialisering av vold gjennom stadig sterkere virkemidler, populærkulturens fascinasjon av den retningsløse ugjerning . Det som gjør denne boka annerledes og viktig, er drøftelsen av hvilke felles menneskelige mekanismer som disse omgivelser kan utløse, hvilken djevelskap alminnelige mennesker er i stand til å begå. Til tross for hans brudd med politisk aktivisme, bærer boka tydelig preg av forfatterens "kyniske humanisme". En mørk visshet om menneskelig ondskap, et bidrag til en mer dekkende selvforståelse, ingen enkle politiske oppskrifter. Likefullt, en intelligent, tålmodig undersøking av årsaker og muligheter til å unngå en altfortærende opptrapping av volds-spiralene. Den energi av diskusjon og motsigelse som boka skaper, river oss ut av den lammende resignasjon som temaet innbyr til.

Ivar Bakke.