Drivverdig funn ?

Geir Hestsmark: ”Vitenskap og nasjon - Waldemar Christoper Brøgger 1851-1905”

Aschehoug forlag 1999.

Gjennom drøye 700 sider og atskillige timer, har jeg forsøkt å danne meg et bilde av Waldemar Brøgger og hans tid. Geir Hestmark er en samvittighetsfull kronikør med sans for både den talende og den likegyldige detalj. Innledningsvis mål jeg bekjenne at den som skriver disse linjer trolig er en mer representativ enn kvalifisert leser. Representativ for det store flertall av nordmenn med bare få og omtrentlige kunnskaper om det som skjedde innenfor nasjonens elite i perioden 1851-1905. Det interessante ved boka ligger ikke i det den røper om kjente menneskers personlige relasjoner. Disse personene er forhenværende kjendiser, deres liv og virke er ikke lenger allmennkunnskap. Det gjør biografens oppgave annerledes. Det minsker interessen for sosietetsnytt, og øker interessen for det allment menneskelige. Og, kanskje viktigst; det spesifikke for dens aktuelle miljø og historiske epoke.

Forfatterens godmodige ironi er på sin veltemperert, dette er verken gudesaga eller narrespeil. Hestmark henfaller ikke til privat pludder, men han forsøker å jazze opp sin nitide gjengivelse med humoristiske kommentarer og moderne slang. Ulempen med en veldig moderne språkbruk er at den blir så fort umoderne. Om fem år er uttrykk som ”full pakke”, ”gutta på tur”, ”bare lekkert” (det heter berre lekkert!) og ”gutteklubben grei” trolig aldeles uutholdelig forslitt (like forslitt som NRK’s tvangstanke om nødvendigheten av å zoome inn fottøy i korridorer). Men ellers formidler forfatteren selvstendig og observant datidens intellektuelle og økonomiske elites selvforståelse. Her ligger kanskje en smule aktualitet begravet: Waldemar Brøgger tilhørte en klikk av intellektuelle med innflytelse og autoritet utover sitt fagfelt. Hestmark tar oss tilbake til en tid som for mange av dagens forgremmede unntaksmennesker er det store ideal: Den gang de intellektuelle ikke bare hadde noe å si, men også noe de skulle ha sagt. Den gang stod avisene åpne for deres lange, dyptpløyende artikler for ”den opplyste allmennhet”. Boka viser fram litt av nettverkene, intrigene, næringsvettet, hvordan en ikler egennytten en drakt av allmenn interesse. Og også tidsånden, som også preger oss ”selvstendig tenkende”. Som f. eks synet på ”høiereståene racer” og ditto ”laverestaaende”. Dette var common sence innenfor Europas dannede klasser den gang Hitler vokste opp. Personene opptrer ikke aldeles frittsvevende i ideenes verden, Hestmark kaster små skråblikk til ulikhetene i økonomiske vilkår og livsbetingelser, uten å henfalle til marxistenes uvane med å diskvalifisere meninger på grunnlag av eierens inntekt. Universitetet har just ikke alltid vært pådrivere for demokrati og borgerrettigheter mot en kompakt majoritet av reaksjonære bønder, selv om det i dag er blitt moderne å framstille det slik. Hestmark glorifiserer ingen, han framviser nyanser; ulike former for fornuft og blindhet fordelt over ulike grupper, ulike interesser. ”Where you stand, depends on where you sit ”, heter det.

Samtidig er det tidvis virkelig format og flukt over aktørene, en håndfull mennesker med initiativ og evner som maktet å la sine kunnskaper komme en fattig nasjon til gode. (Brøgger blir ikke skildret som den ensomme helt, men som en viktig del av et miljø) Brøgger var geolog, og mye av boka er viet hans arbeide med å vinne politisk forståelse for verdien av (hans)

grunnforskning. Det blir for mye og for detaljert, vil jeg si. Brøggers fagfelt utgjorde en viktig forutsetning for moderniseringen av landet: Bergverk, utbygging av jernbaner og kraftverk. Samarbeidet med norske industrigründere er interessant og aktuelt. Hva gjør en nasjon som vil utvikle sitt lands ressurser, hvordan balansere ønsket om nasjonal verdiskapning og innflytelse opp mot behovet for internasjonal kapital som kan sette hjulene i sving? Mest fengslende er bokas siste del, der forfatteren tar oss med til spillet omkring unionsoppløsningen. Her spilte Brøgger en viktig rolle, hans personlige kontakter i Sverige ga ham en mulighet til å formidle diplomatiske budskap mellom to parter som hadde manøvrert seg inn i et hjørne. Faren for krig var stor, og det å finne formuleringer og betingelser som begge parter kunne leve med, krevde stor kløkt og fingerspitzengefühl. Brøgger og hans svenske allierte hadde den nødvendige forståelse og innflytelse, slik at katastrofen ble avverget. En blir slått av hvor vanskelig krig kan være å unngå, selv der begge parter i en viss forstand ikke ønsker den, men samtidig ønsker å bevare ansikt. Det internasjonale engasjementet for Finnlands selvstendighetskamp mot en storrussisk imperialisme er også viet et kapittel. Det er både oppløftende og forstemmende lesning. Det er i det hele mye stoff til ettertanke ved Hestmarks biografi. Men jeg er redd at mange blir utslitt av forfatterens minutiøse gjengivelse av prosaiske fakta. Detaljenes diktatur virker tidvis kvelende, med mindre man tilhører den lille krets av fagfolk eller familie. Som fagbok blir den nok stående som ”et must” innenfor sitt felt, - det meste er med. Men forfatterens stoff hadde nok nådd (og fortjent!)et større publikum hvis han hadde tatt flere pedagogiske hensyn. Det er ikke gull alt det som glimrer med sitt fravær i en kortfattet fremstilling.

Ivar Bakke