Politikk mellom allmakt og avmakt.

Ottar Brox : ¨Norge mot tusenårsskiftet¨.

"I dag, i begynnelsen av 90-åra, kan det norske samfunn betraktes som en bedrift med en fast, uoppsigelig arbeidsstokk."

Er det nødvendig å utgi bøker for å forklare slike selvfølgeligheter ? Jeg tror det. Brox tilhører tenkeloftet på venstresida. Mange av hans generasjon har trukket seg tilbake fra det offentlige rom, eller nøyd seg med å beskrive jappetidas vulgaritet og den almene prostitusjon av felles nasjonale verdier. Denne noe avmektige positur styrkes av to forhold ; 1: Sosialismens sammenbrudd som alternativ modell til kapitalismen, 2 : De generelle vilkår for samfunnsdebatt i de media som setter dagsorden for politikk.

Hva det første angår er Brox klar nok; Kapitalisme i betydningen fritt bytte av goder mellom selvstendige politiske aktører er en forutsetning for vekst, økonomisering og fornuftig ressursbruk. Hans poeng er forskjellen på å bruke kapitalisme som verktøy og å opphøye den til alle tings målestokk. Brox avgrenser seg klart mot to ekstreme ytterpunkt som med 20 års mellomrom har lagt premissene for politisk debatt her i landet: Folket, representert ved sine ledere og eksperter, bør planlegge og styre alt til beste for alle.

Eller dagens versjon: Det ligger totalt utenfor menneskelig makt å styre næringsliv ; arbeidsløshet, avfolking og sosial deklassering er skjebne. Felles strategier utenom forbrukerombud er avlegs. Brox later til å kunne ha opp til flere tanker i hodet samtidig. Ofte blir en karakteristikk av en debattant et effektivt vern mot nye og truende tanker. Har man slått fast hvem som sier det, trenger en ikke ta stilling til hva som sies. Derfor noen ord om hvem forfatteren ikke er.

For tiden er de som antar at det finnes intelligent liv utenfor bysentra blitt stemplet med alt fra fascisme, særinteresser, politisk nostalgi, egoisme, nasjonalisme etc. Konflikten er ikke ny. Brox argumenterer overbevisende for at massearbeidsløshet er fenomen som vi som tilhører de heldige 2/3-delene har en egeninteresse av å avskaffe. Han peker også på at en vesentlig del av 30-åras ledighet ble fjernet ved at folk i bygdene "skapte sine egne jobber, med minimale, men utløsende offentlige bidrag - ikke bare i primærnæringene, men også som yrkeskombinerende håndverkere".

Bygdeopposisjonen, i koalisjon med det politiske sentrum, bidro til å forsinke og moderere en kraftsosialisme som definerte den slags "tilfeldig sysselsetting" som nostalgi. Det reduserte "mobiliteten" , dvs. sørget for et stramt arbeidsmarked. Uten dette stramme arbeidsmarked er det utenkelig å gjennomføre en politisk styring av kapitalismen i samfunnsøkonomisk fornuftig lei . Med massearbeidsløshet styrkes kapitalens oppflising av de institusjoner som har gjort landet trygt for flere enn de rike og heldige. Enda en som mimrer om de gyldne 50-åra ? Nei, Brox påviser det fatale i at den interne opposisjon til Ap.s styrings og rasjonaliseringseksesser aldri overskred rollen som opposisjon, aldri ble byggere av et ideologisk alternativ, til tross for at deres politikk i dag faktisk må - ut fra en rekke målestokker - betraktes som en suksess.

Brox er tilhenger av å forandre for å bevare. Sannsynligvis til irritasjon for de mest koagulerte hodene innen SV. Her vil mange patente høyrefolk finne egne kjepphester på trykk, uten at de fører til de samme generelle konklusjoner. Muligens vil Brox falle mellom samtlige stoler og bli tiet i hjel, ettersom han vanskelig kan tas til inntekt for noe parti. Her er en vilje til kritisk gjennomgang av utvekster og privilegier, og en selvbesinnelse m.h.t. politikkens muligheter som venstresiden tidvis savner.

Hovedbudskapet blir likevel at politikk er mulig. At våre manglende begreper om verdenen avskjærer oss fra å gripe den. Og at forsøk på å forstå samfunnsmekanismer ikke er akademisk snikksnakk, men gir rammen for hvordan vi håndterer dem. Brox tror på den borgerlige offentlighet, hvor argumenter møtes og bidrar til en økning av den kollektive fornuft. (mannen er verneverdig)

Hans forslag til løsning på "jobb nr.1" er å bruke de midler som i dag går til trygd m.m. til en utstrakt offentlig intervensjon i arbeidsmarkedet, men med visse trekk som avkjærer fra de mest åpenbare ulempene. Hva jeg mener med det ? Les boka , det finnes politikk som ikke lar seg komprimere til tre linjer. Du vil trolig finne brokker av egne legmannstanker sammen med en brukervennlig presentasjon av den akademiske diskusjon om temaet arbeidsledighet og politisk styring . Og et definert politisk og verdimessig ståsted uten forsøk på kamuflasje av typen "dagens virkelighet tilsier..." . Høyre og Arbeiderpartiet har en retorikk som fremstiller egne verdistandpunkt som naturlover, og alt annet som sentimentalt vås. Denne boka gjør det litt vanskeligere for dem.

Ivar Bakke