Givende strabaser.

Albert Camus: ”Opprøreren”

oversatt av Bernt Vestre Aschehoug 1995

En ukes tid har jeg trasket i helene på Camus. Hans tidligere oversatte romaner og essays er også interessante og tankevekkende, men noe lettere tilgjengelig. At det denne gang stundom kan være vanskelig å holde følge kan naturligvis skyldes sviktende intellektuell kondisjon, eller at forfatteren av og til rett og slett uttrykker seg tåkete. La deg ikke skremme; det meste er nettopp påfallende klart og pregnant formulert. Og meget sentralt for dem som måtte være utstyrt med en ukomfortabel ambisjon om å forstå litt av sitt eget århundre. Det er imponerende å se med hvilken autoritet Camus turnerer en idéhistorisk analyse som sveiper innom så mange epoker og forfattere. Et sitat kan kanskje antyde det moralske dilemma som utgjør rammen for boka:

"Hvilken holdning kan opprøreren da innta ? Han kan ikke vende seg bort fra verden og historien uten å fornekte selve prinsippet sitt for opprør, ikke velge det evige liv uten i en viss forstand å resignere overfor det onde.(..)Slik er det også med rettferdighet og frihet. Disse to krav finnes allerede ved opprørsbevegelsens utgangspunkt, og man gjenfinner dem i den revolusjonære impuls. Revolusjonenes historie viser imidlertid at de nesten alltid kommer i konflikt med hverandre, som om deres gjensidige krav var uforenlige. Den absolutte frihet er den sterkestes rett til å herske. Den opprettholder altså de konflikter som er til fordel for urettferdigheten. Den absolutte rettferdighet oppnås gjennom avskaffelse av enhver motsigelse: den ødelegger friheten."

Camus problematiserer bruken av revolusjonær vold, samtidig som han ikke kan avfinne seg med den urett som opprøret revolterer mot. Det gjorde ham spedalsk for den marxistiske venstresiden. De som ut fra ovenstående reduserer boka til en slags forsinket julehilsen til en utdøende rase radikalere, gjør den urett. Polemikken mot marxistisk tankegods er av godt merke, men jeg lar rimeligvis det aspektet ligge i en presentasjon overfor Nationens lesere. Like inngående er bokas drøftelse av det metafysiske opprør. "Hvis man ikke finner opprørs-problemet i den hellige verden, er det sant og si fordi man der ikke finner noen virkelig problematikk, da alle svar er gitt en gang for alle." Bruddet med den religiøse virkelighetsforståelsen, hvor det eksisterer en høyere rettferdighet som oppveier og forsoner den historiske blinde urett, er nå ganske allment, selv innenfor moderne kristendom. Camus presenterer mange av pionerene, de som først formulerte kravet om allmenn begripelig rettferdighet overfor en guddom som enten var ond eller maktesløs. Dostojevskij er her sentral. Ikke bare formulerte han genialt den moralske avvisning av en guddommelig harmoni, men han forutså også konsekvensene av en politisk bevegelse som rettferdiggjør mordet under henvisning til en kommende jordisk rettferdighet. Vi presenteres for opprørere og attentatmenn fra ulike epoker; anarkister som mener toppen av frihet er å skyte inn i menneskemengden og lederne for den franske revolusjon og det redselsregime som med tvingende nødvendighet fulgte av deres ideologiske utgangspunkt. Også Nietzche og den fascistiske variant av verdinihilisme tematiseres. De som måtte mene at dette bare er gamle villfarelser som vi i vesten har lagt bak oss, kan jo forsøke å komme til klarhet i sitt eget syn på terrorbalansen, sånn apropos mål og midler. Våre politiske ledere har, tross sin avsky for politisk terrorisme, på forhånd sagt ja til førstebruk av atomvåpen ved en militær konflikt mot Russland. Det impliserer muligheten for utryddelse av jordens befolkning under henvisning til et moralsk gode av større verdi. Motstandere av denne moralske blanco-fullmakt til å satse - ikke bare sitt eget, men også alle andre menneskers liv - har oppnådd en eiendommelig status som demokratienes femtekolonne. Camus har andre steder ("Den uovervinnelige sommer") presist beskrevet det ekstreme ved det standpunkt som det politiske flertall fortsatt har.

"Hvor ble det av opprøret" skriver Bernt Vestre i sitt utmerkede forord, og fortsetter: "Den verdi det avslørte, solidariteten mennesker imellom og respekten for liv, er blitt borte. Tilbake er et univers hvor himmelen er tom og makten uten prinsipper." Dette øde landskap er det Camus ber oss erkjenne og ikke flykte fra. Samtidig representerer hans kritikk et slags brudd med eksistensialismens "desisjonisme". Finnes det en bindende handlingsnorm uten eksistensen av det hellige ? I norsk kultur-debatt har ikke bare Kaj Skagen, men også Sigurd Hoel antydet en sammenheng mellom Europas avkristning og en relativistisk nyttemorals seier. Nærliggende motforestillinger blir: Er det så at Guds død nødvendigvis medfører en total verdi-relativisme ? Den absolutte målestokk har da så visst ikke vært til noe effektivt hinder for urett og voldsmakt. Et liberalt demokrati er utenkelig innenfor en religiøs absolutisme. Camus avviser en tilbakevendelse til en metafysisk orden som fratar oss ansvaret. Hans måte å spørre på fastholder en etisk besinnelse, et forsøk på å unngå "det logiske mord". Tidligere har mange smilt nedlatende overfor forsøk på å etterspore verdier og lærdommer fra en kaotisk historie. Men kanskje har den senere tids oppflisede ideologiske fronter erstattet de høyrøstede monologer med dialog og nysgjerrighet ?

Ivar Bakke.