Fotfeste i tidens strøm.

Hans Fredrik Dahl : Norsk Idéhistorie Bind 5 - De store ideologienes tid.

Aschehoug 2001

En kan i mangt og meget plassere folk ut fra deres tolkning av mellomkrigstid og krigstid. Det er påfallende i hvor stor grad disse årene har utgjort den forståelseshorisont man siden har følt og diskutert politikk innenfor. Et av 68-generasjonens viktige prosjekt var å bryte tolkningsmonopolet for denne perioden. Hans Fredrik Dahl var deres mann. Den foreliggende bok omhandler tiden fra 1914 til 1955, og går utenpå andre helhetlige framstillinger jeg har lest. Anmeldelsen fokuserer på mellomkrigstiden – for å kunne ha et fokus.

På mange måter er Dahls skildring av perioden et markert brudd med den tradisjon han har røtter i. Mellomkrigstiden var et arsenal for ”Dagblad- radikalismen” i dens noe enkle selvframstilling: rasjonalitet og frisinn i møte med reaksjon og bornert småborgerlighet. Så enkelt gjør Dahl det ikke for seg, så enkelt var det ikke. Spranget fra Arne Stais kampanjeprosa er stort, med fortrolighet og innsikt skildres en rekke aktører som tidligere er blitt avfeid med overfladiske karakteristikker. Dahl driver ingen fortsettelseskrig der kirken og borgerlighetens sanne vesen en gang for alle skal avsløres. Venstresidens mindre gloriøse trekk forties heller ikke. I det hele tatt framstår denne tiden i Dahls oversiktlige framstilling som kaotisk, forvirrende, og dets mennesker utlevert til hendelser og ideer de bare delvis forstod.

Dahl er seg bevisst hvor vanskelig det er å nå fram med informasjon om stridstemaer så lenge de hører inn under et knippe av meninger og lojaliteter av kristen, kulturradikal eller konservativ fasong. Forholdene i Russland og Tyskland tilhørte slike meningsknipper. På samme måte som Dagbladets Ragnar Vold med sin klartskuende anti-nazisme den gang ble oppfattet som ”opphengt” og ”hatsk” og ”ekstrem”, kan 68-eren Dahl fremdeles gjøre regning med at hans referanser til kommunistisk terror blir tolket på lignende vis: med undring og irritasjon. Her støter dessverre historikeren Dahl an mot den utbredte kunnskapsvegringen om sosialismens historie, noe Dahl ikke kan bebreides for. Et eksempel på dette, og på den Dahlske stil, er behandlingen av Øverlands dikt ”Du må ikke sove”. Der ”påviser” han en freudiansk innflytelse, men også en marxistisk: ”Det våknende ”jeg” forstår straks at det er nazismen i Tyskland drømmen gjelder. Det tenker ikke et øyeblikk på at de redslene det ser for seg – uskyldige fanger som vekkes ved daggry for å skytes – rent faktisk forekom mye oftere i Sovjet enn i Tyskland på denne tiden. Dette verken vet eller vil jeget vite, ut fra dets marxistiske tankemønster.” Dette er malisiøst, men også tankevekkende: Det viser til at allmenne tankemønstre, forståelser av verden, ofte får oss til å ”tåle”, dvs. filtrere bort ”upassende” informasjon.

Men kranglefanten Dahl, da? En stor del av hans virke som publisist har bestått i å lansere mer eller mindre provokative nytolkninger av vår nære fortid. Vi kjenner igjen en rekke små markeringer fra tidligere debatter, men de fremføres på en lavmælt måte, langt mer sympatisk enn de (kalkulert?) sleivete avisoppslagene. Dahls prosa er temperert, behersket, preget av vilje til å forstå de ulike aktørenes motiv. Denne forståelsen har ofte blitt forvekslet med å gjøre felles sak. Nå som de mer skurrende aksenter er filtrert bort, tror jeg langt flere vil kunne skjelne og forstå det han faktisk sier, noe som ikke alltid har vært like lett.

Dahls målestokk er alltid rettsstaten, demokratiet, ytringsfriheten. Med konsekvens fastholdes dette perspektivet, og det blir følgelig forstemmende å se hvor ofte ”alle rettenkende mennesker” (som det uten ironi het etter krigen) taktfast har trampet på borgerrettigheter til grupper hvis holdninger ikke kan påregne noen sympati. I dette ligger det ingen romantisk forestilling om at minoriteten alltid har ”rett”, bare en stedig, konsekvent fastholdelse av visse prinsipper. Bildet som framstår gjennom Dahls nøkterne prosa, er en uoversiktlig verden der det er lett å trå feil, og der måten vi behandler dem som gjør det, indikerer graden av sivilisasjon.

Dahl har selv gått et stykke vei, det vet alle som husker hans marxistiske åpningsakkorder, eller beskyldningene om ”brune spor” i ”Bazarovs barn”. Det er nå helt slutt på bruken av elastiske begrep, en finner ingen vage assosiasjonsrekker der okkultisme, nasjonalisme, kamp mot abort er lik ”kulturfascisme”. Dahl skriver sobert, opplysende, ja tålmodig om fenomen som andre (forståelig nok) har avfeid som reaksjonært vrøvl og obskurantisme. Dahl henviser også til anti-demokratiske uttalelser fra 30-åras Ap-politikere. I motsetning til en del sosialdemokratisk memoarlitteratur, tar Dahl disse uttalelsene på alvor og tolker dem som representative for den yngre del av partiets ledelse. (noe jeg finner rimelig) Derimot neddemper Dahls tolkning høyresidens fascistiske og anti-semittiske utfall.

Et eksempel er hans omtale av forslaget om å trekke tilbake arbeidsløses stemmerett, der han referer til en provinsavis, og konkluderer med at dette naturligvis ikke var aktuell politikk for Høyre. Men dette forslaget stod gjentatte ganger å lese i Høyres hovedorgan, Aftenposten, og det møtte heftig motstand i Arbeiderpressen, med henvisning til dets anti-demokratiske tendens. Kanskje var det denne motstanden som gjorde forslaget uaktuelt? Dahl skriver også, etter å ha redegjort for anti-semittiske tendenser i borgerlige aviser, at ”en helt klar og samstemt fordømmelse kom så i 1938, da Krystallnattens brannstiftelser og synagogeskjending vakte unisone reaksjoner i Norge”. Nåja, Aftenpostens leder 17.11.38 kritiserer eksessene, men oppfordrer samtidig Tyskland til å bli kvitt jødene (”hva de selv hevder er et stort onde”) ved å deportere dem ut av landet på en human måte. Avisen mente at vi ikke kom videre ved å ”ryste beklagende og fordømmende på hodet”, og at den utenlandske fordømmelse bare forverret jødenes stilling. Jeg synes dette lyder mer tvetydig enn klart fordømmende.

Det er jo ikke mye nytt i en slik bok, men tolkningene kan likevel åpne for nye perspektiv. Dahl driver en vedvarende kritikk av forrige generasjons fortolkninger. Slik sett er han, som oss alle, barn av sin tid. For dagens generasjon, som knapt kjenner til den tradisjon Dahl utfordrer, er det Dahl som er Autoriteten. En kan få lyst å utfordre autoriteter ved å parodiere dem – f eks. slik: ”’Gutta på skauen’ var i grunnen voldelige nasjonalistiske ekstremister. Quislings ideologi kan ikke egentlig sies å være nazistisk, slik vi forstår begrepet. Man kan snakke om en viss nazistisk tendens hos Hitler, men..” Dahl har nemlig hittil konsentrert seg om å utfordre svart-hvitt bildene, og latt være å si det ”selvsagte”. I mens har tiden gått, og mye er ikke så selvsagt lenger. Desto gledeligere å legge merke til at denne sjenerte mannen, som alltid har fryktet frasen og føleriet, nå våger seg frampå med en lojal humanistisk stillingtaken. Lavmelt, for det meste indirekte, men ikke til å ta feil av. Hans gjennomgang av landssvikoppgjøret og de høyst ulike motiv som preget motstandfolk er en lojal kritikk.

Samtidig formidles få ”evige” fellesverdier: der andre formidler en norsk essens, aksentuerer Dahl dissensen – den gang tenkte de annerledes enn nå, også de som sloss på riktig side. De fleste aktørene framstår som blinde på minst ett øye. Samtidig framstår det som umulig, selv med all verdens etterpåklokskap, å si hva man den gang egentlig skulle ha sagt og gjort. Boka gir mange tilskyndelser og impulser, forterskede tema og hendelser framstår som interessante og tankevekkende. Boka tilhører Dahls mest solide og gjennomarbeidete, den vil bli et standardverk på linje med biografien over Quisling. Dens form virker innbydende for gruppen av ikke spesielt interesserte, - de vil kunne bli det!

Ivar Bakke