Arkivene lekker.

Sven G. Holtsmark "Avmaktens diplomati - DDR i Norge 1949-1973.

Historisk Forening (HIFO)s skriftserie. 1999

Først 10 år etter sovjetkommunismens sammenbrudd foreligger den nødvendige dokumentasjon til å kunne danne seg et noenlunde klart bilde av den kalde krigs periode i Norge. Tolkningen av dokumentasjonen vil naturligvis fortsatt sprike, avhengig av personlig ståsted og politisk fortid. Den foreliggende bok kaster nytt lys over denne perioden. Sven Holtsmark har kikket "motparten" i kortene, han har gjennomgått de østtyske Stasi-(Ministerium für Staatssicherheit) arkivene, i tillegg til en imponerende liste med sekundærlitteratur. Resultatet er en historisk gjennomgang av DDR-regimets forsøk på å påvirke norsk politikk. Den er så solid i sin dokumentasjon og nøktern i sine konklusjoner, at den burde kunne tjene som et referanseverk.

Vi vet nå at NKP i denne perioden fikk økonomisk støtte fra russisk og østtysk

etterretning. Det er stort sett blitt møtt med et gjesp. SVs (daværende SF) fallhøyde

er noe større. Mange har i dette partiet sett et nødvendig korrektiv til den kalde krigs isfronter, "den tredje vei" mellom to blokker der motstanderne kopierte hverandres kyniske stats-raison - tross et svært ulikt ideologisk utgangspunkt mht. demokrati.

For SV, som i realiteten var en skjør koalisjon mellom gamle NKPere, antikommunister og fredsaktivister, dannet kampen mot blokkpolitikk og opprustning en samlende idé. I egenskap av sikkerhetspolitisk opposisjonsparti ble det også interessant for både DDR's Stasi og vårt hjemlige POT. Da SV-veteranen Berge Furre ble satt til å lede en granskning av norsk etterretning, ble mannen forsøkt skandalisert ved å finne fram det som måtte ligge i Stasis arkiver. Boka framlegger dette vesle materialet. Den som blir stående med buksen i ankelhøyde, er imidlertid

i første rekke partileder Knut Løfsnes.

Forfatteren stiller seg mildt ironisk til at nettopp DDR, hvis repressive karakter overgikk de fleste østblokk-land, ofte ble idealisert av det parti som angivelig stod for en "frihetlig sosialisme". Synet på DDR var nok i større grad betinget av skuffelsen over det vesttyske Adenauer-regimet, og dets manglende oppgjør med sin nazi-fortid, enn en begeistret oppslutning om DDR "betongsosialisme". Den grundige framstillingen viser også de interne meningsforskjellene innad i partiet på dette punkt.

Knut Løfsnes, som både var mangeårig leder av SV og Stasis viktigste norgeskontakt, visste at hans form for kontakt var uforenlig med partiledelsens syn. Derfor holdt han den hemmelig. Arkivene dokumenterer både mottatte frynsegoder og en mangeårig hemmelig utveksling av politisk informasjon. Her danner Løfsnes et virkelig særtilfelle. Ellers dokumenterer boka solide doser av politisk naivitet, hvilket (i et åpent demokrati) ikke er å betrakte som kriminelt. Dessverre også en noe selektiv moral, en tendens til å unnskylde den ene part under henvisning til motpartens overgrep - hvilket må sies å være den kalde krigens typiske moralske brist. Men det var altså dette SV angivelig skulle være en protest mot.

Forfatteren oppfatter det ikke som utelukket at øst- og vestblokken skulle kunne ha visse sammenfallende interesser. Følgelig hviler hans framstilling ikke på den forterskede oppfatning at et sammenfallende synspunkt med et kommunistisk land i seg selv er diskvalifiserende.

Etterretning er sjeldent særlig spennende. Det gjelder å spre propaganda og innhente informasjon. Hva fikk DDR igjen for sine anstrengelser ? Fint lite. Anerkjennelsen av DDR kom i 1973, men var en frukt av Willy Brants vesttyske "Ostpolitik". Landet ble fram til da nektet å opprette ambassade i Norge, og de gruppene som talte dets sak var og forble marginale, med liten innflytelse. Den smule forståelse for regimet som preget deler av SV, kom ikke som følge av noen oversatte artikler fra "Freie Jugend", men av en generell vestlig marxistisk motebølge, sammen med skrøpeligee kunnskaper om realsosialismen. Og DDR ble forsynt med politiske rapporter langt fra maktens sentrum, så preget av informantenes ideologiske briller at Stasis egne vurderinger framstår som mer kompetente. Den vekt Løfsnes ble tillagt, viser hvor skrint det norske kontaktnettet var.

Generelt sett er det verdifullt at landene kjenner til hverandre, det bidrar som regel til å avdramatisere spente konflikter. Hvordan opptre overfor regimer en ikke ønsker å kopiere, men leve med, - kanskje påvirke ? Den prinsipielle grensedragningen av hvordan en slik kontakt bør foregå er viktig. Boka refererer noen ansatser til debatt om dette i SV-organet "Orientering". Boka aktualiserer problemstillingen, den er fortsatt aktuell for kretser som i dag pleier omgang med myndigheter i eksotiske despoti med lovende eksportmarked. Fremfor alt bør SVs gamle garde gå i tenkeboksen og lese denne boka. Det skulle være stoff her til nøktern ettertanke.

Ivar Bakke