Universitetsforlaget 1994
Bare noen ord om en "gammel" og god bok fra 1994. Nå som den fler-kulturelle utfordring er blitt tematisert i valgkamper m.m. og vi andre graver etter våre "røtter" så jorda spruter, kan det være lurt å se hvordan andre samfunn lever sammen. Eriksen har flere ganger, bl.a. i boka "Typisk Norsk ?", problematisert begrepene "norsk egenart" og "norsk kultur". Denne gangen bærer det av sted til Bombay, Brussel, Mauritius og Trinidad. Hvordan arter det seg å leve side om side med mennesker av annen hudfarge, historie, religion ?
At det ikke er bare kos, gøy og moro vet vi jo fra norsk flerkulturell erfaring. Konfliktlinjene by/land, pietisme/ liberalisme o.s.v. er kraftig utvisket i dag. Tidligere var det avgrunner mellom disse polene som var større og mer problematiske enn innenfor mange av dagens flerfarvede skolemiljø. Der er ofte ulik etnisk opprinnelse mest r et spørsmål om pigmentinnhold. Men hvor dypt stikker egentlig denne samforståelsen, er det ikke illusorisk å tro at det går an å forene forskjellige kulturer ?
I følge Eriksen er det illusorisk hvis man med forene mener at vi alle skal bli del i en klart definert felles væremåte og identitet. Det har heller aldri vært tilfelle, ikke en gang i det nokså ensartede Norge. Hva som derimot er en realitet er en fortløpende kreolisering, hvor det oppstår noe nytt når to eller flere kulturer møtes. Ikke bare friksjon, men også en ny kultur som frekt stjeler elementer fra de to foregående. Jeg tror det var Salvador Dali som sa: "Kopier, kopier, det kommer alltid noe originalt ut av det !"
Men er ikke dette pietetsløst overfor den opprinnelige og ekte kulturarven, deprimerende eksempler på forflatning og amerikanisering, fremmedgjøring og rotløshet ?
Ett av bokas viktige poeng er et komplementært syn på kultur. På den ene siden er dagens kultur å sammenligne med et korallrev, hvor de levende organismer vokser oppå lag av størknet materiale fra tidligere generasjoner. Den andre metaforen er elektriske felt, hvor utveksling og spenning er foranderlige størrelser. Felles historie er ikke nok, vi må ha en felles tolkning av vår historie for å føle fellesskap. Denne samforståelsen m.h.t. tolkning av identitet og historie er gjenstand for fortløpende forandring, ofte er generasjonskløfter viktigere enn geografiske skillelinjer.
To viktige essay bør nevnes: En studie i vestlig betraktning av den edle villmann som er ubesudlet av moderniteten. At vi kan lære noe om miljøvern og annet er sannsynlig. Men hva vi skal lære er diskutabelt og ikke nødvendigvis det samme som hva vestlige grønne buktalere vil ha det til. Rosseu, en franskmann med deprimerende innflytelse på norsk selvforståelse, får så stråhatten passer.
Det andre er om Brussel og nasjonal identitet. Her synes EU-tilhengeren Eriksen å være i stand til en kritisk analyse av EUs dynamikk, like før avstemningen. Vil en forsert felleseuropeisk identitetsbygging skape nye skillelinjer mellom Oss og Dem som er utenfor ? Vil en nedbygging av nasjonalstatens rolle føre til en oppblomstring av regionenes Europa, slik at vi får i pose og sekk ?
Eller vil en byråkratisk standardiseringsprosess lage en grå masse av vår mangfoldige verdensdel ? Det problematiske med unionens demokratiske funksjon i et flerspråklig Europa berøres knapt. Eriksens sosialantropoligi betoner likhetene, dette at vi langt på vei snakker om det samme, men med forskjellige språk. Han eier ikke den nesegruse respekten for andre kulturer som har som undertekst at helst bør man ikke blande raser og kulturer, det opprinnelige er det riktige. Slike forsøk på renhets-tenkning rammer egentlig de fleste av oss, hvis en bare går et par skritt tilbake i tid. Samtidig forsøker forfatteren å distansere seg fra sin eurosentriske posisjon på et litt merkelig vis. Hvis telefonen og kommunevalget oppfattes som selvsagte ting, selv om ingen av delene er oppfunnet i Norge, hvorfor skal man da nøle med å innføre demokrati i f. eks asiatiske land ? Fordi den historiske sekundviseren gikk et par skritt med demokrati i vesten først ?
Det var ikke stort jeg rekker å nevne av det mangfold av synsvinkler og tema som boka inneholder. Språket bør nevnes. Å skjønne seg på antropologi virker som "a piece of cake" som de sier i Hardanger, i selskap med Eriksens muntre prosa. En appetittvekker til et fag vi alle henter brokker fra i vår forståelse av verden.
Ivar Bakke.