Idehistorie – Aschehoug 1994
Dette er bokverket for deg som tror væren er en hann-sau og ontologi er en feilstavet sykehusavdeling. Et gløtt inn i Europas idehistorie, beregnet for nysgjerrige amatører uten påfallende forkunnskaper. Det er noe overveldende ved dette verket, selv om Øystein Gaarder mener det er en naturlig fortsettelse til «Sofies hemmelighet». Den viktigste forskjell er at vi denne gang blir spart for en temmelig hjelpeløs intrige - og snytt for Gaarders personlig motiverte bruk av filosofer til selvplukk av forståelse.
En kan bli overveldet over omfanget av tilnærmingsmåter til virkeligheten som dette trebindsverket presenterer et utsnitt av. Redaktøren forklarer sine valg i forordet. Verket er en idéhistorie, først og fremst. Tenkere som har influert på vår verden og vår tolkning av den er tatt med. Derfor finner vi størrelser som Lenin o.a. som vi ikke forbinder med filosofi.
Dessuten har man ønsket å la mangfoldet i den europeiske tradisjon komme til orde. En ønsker å presentere viktige bidragsytere til den europeiske idé-utvikling, uten å dele ut intellektuelle sertifikat eller mangellapper. Dette lyder jo forbilledlig ydmykt, men er også et trekk som begrenser verkets appell. Med et asiatisk smil av respektfull undring leser jeg om religiøse åpenbaringer og teologiske spissfindigheter. Tonen er dannet, man omtaler f.eks den antisemittiske pøbelen Martin Luthers kuvending overfor bondeopprøret som en forsiktig betoning av at «den kristnes indre frihet ikke ga grunnlag for politisk aksjon». Det var da pokker til pietet overfor en mann som oppfordrer til å bruke alle midler for å knuse et sosialt opprør militært, og attpå til deler ut forsikringer om en død i salighet til slakterne. Mannens deliriske utfall mot jødene er ikke nevnt, til tross for den rolle det faktisk fikk spille i ettertid. Idealet om en forstående lese- og presentasjonsmåte kunne kanskje likevel romme en smule ideologikritikk overfor de mest rabiate eksemplene på menneskelig dårskap? Men mange bidragsyterne går inn i en fruktbar dialog med sine filosofer, slik at både storhet og begrensning blir synlig, og sjansene for å fatte en videre interesse øker.
Idéhistorie er ikke helt analogt med anvendt naturvitenskap, hvor utviklingen kan beskrives som en akkumulering av viten. Mange av de antikke filosofiske problemstillinger og begreper er fortsatt aktuelle. Likefullt er det vanskelig å ikke betrakte mange av fortidens fremste intellektuell autoriteter med noe av den samme holdning som når vi ser på en god barnetegning: den var jammen ikke dårlig til å være skapt av en femåring ! Ofte klyver filosofene opp på skuldrene på sine forgjengere, før de sparker til. En rekke stridsspørsmål har tidens beste hoder kaster seg inn i med stor intensitet og intellektuell styrke. Det er nesten lumpent å tenke på hvor ofte tiden bare går forbi disse brennende spørsmål med et skuldertrekk, og lar dem ligge tilbake som avlagte klær. Lyder det frekt ? Javel, men det er til gjengjeld en skjebne som rammer de fleste. Ingen grunn til hovmod, snarere vemod. Eller i beste fall en melankolsk latter over den store likegyldigheten som truer alle spissfindige tankesystem som alvorlige menn har brukt sine liv på å forme. Men noe blir altså stående som fortsatt aktuelle problemstillinger. Francois Rabelais kommer som et friskt pust inn i bind 1. Denne mangetydige forfatteren fra det 15.århundre er ingen frekk forakter av kunnskap eller dannelse. Men hans humor er mer enn en samling grovheter, den virker som en nødvendig vaksine mot selvhøytidelighet under tilegnelsen av egne og andres meninger. I den anti-autoritære tradisjon er han sentral, upålitelig og mangetydig som han er.
Bind to, som strekker seg fra Descartes til Nietzsche, peker mer direkte inn i samtidens debatt. Her er sentrale politiske filosofer som Adam Smith, Thomas Jefferson, Marx & Nietzsche, Hume og Montesquieu, bare for å nevne noen. Men også diktere som Ibsen og Dostojevskij er representert. Det blir litt av en gjeng å forholde seg til hvis en i likhet med anmelderen går løs på de ca 1800 sidene uten å hoppe over noe, eller å la hodet holde på med sitt mens øynene sløvt følger bokstavene. Stoffet krever tid, ettertanke, konsentrasjon og utholdenhet. Det gir innsikt, perspektiv og orienteringssans i en temmelig kaotisk mediavirkelighet, hvor vi neddynges av alle mulige budskap og impulser. Dette er ikke en bok som tar sikte på å gi fred i sjelen, kontakt med barnet i deg, eller et filosofisk byggesett som passer deg som har alt. Meningen med tilværelsen får du lete andre steder etter. Men mange av dine meninger om mange sider ved tilværelsen kan du betrakte fra nye synsvinkler, mange av dine eksistensielle erfaringer har andre satt ord på, viser det seg.
Slik sett er verket en virkelig skattkiste. En skattkiste med noe av den samme virkning som verdslig rikdom ofte har; den innbyr til å lete videre, ikke til å hvile på sine laurbær. Et register over norsk sekundærlitteratur hadde vært nyttig, men det ville vel krevd flere hundre sider. Det er spennende å se hvordan tenkere kommenterer hverandre, mottar impulser, inngår allianser og motstandsgrupper på tvers av geografi og år. Selv fant jeg de største lesergledene i bind tre, de mest innbydende rommene på toppen av et årtusen- gammelt byggverk. Mange av de tenkere som er representert deltok aktivt i sin samtids aktuelle strid, for dem var det ingen motsetning mellom års lesning av filosofi og dagsaktuell polemikk. Forhåpentligvis begynner flere av dagens filosofer å se verdien av å kombinere sine esoteriske sysler med utadvent samfunnsengasjement. Det trenges sårt noen som kan peke på andre perspektiv og utganger enn den trange korridoren som ender opp i en stor kalkulator.
Ivar Bakke