Myten om fremskrittet.

Georg Henrik von Wright: ”Myten om fremskrittet”

Cappelens upopulære serie 

Det er et slit å være intellektuell. En må, blant mye annet tungt stoff, lese Nationens bokomtaler, ikke sant ? Der befinner en av anmelderne seg i dyp villrede om hvordan en presenterer en utrolig rik bok gjennom en kort, overfladisk artikkel. Wrights tema har krav på større offentlig interesse enn reservebenken til landslaget i fotball, sett med mitt skjeve blikk. Fordi den avdekker idéhistoriske røtter, gir boka en kritisk distanse til det som i dag framstår som uimotsigelig fornuft. Ikke siden Koestler har jeg lest en slik lesevennlig presentasjon av vitenskapelig grunnlagsproblematikk og idéhistorie. Og; - før du blar videre - leseren skjønner at dette influerer både tenkemåte og framtid til alminnelige folk.

Wright hevder at blandingen anvendt forskning/kapitalisme utgjør en livsfarlig trussel mot hele kloden. I hans bok "Vitenskapen og fornuften" beskrives trusselen mot miljø og demokrati som "omstendighetenes diktatur": -"Med det mener jeg den ubønnhørlige tvangen til å gå i en bestemt retning, som skapes av en akselererende og forholdsvis selvstyrt teknologisk utvikling. Denne utviklingen gjør det nødvendig med en uavbrutt økonomisk vekst og ekspansjon. .. "

Forfatteren deler ikke Brundtland-kommisjonens tro på "bærekraftig vekst". Han parerer beskyldningene om å gjennom sin pessimisme skape apati :"Jeg finner det langt mer ansvarsløst - og samtidig handlingslammende - å forfekte en optimisme som innebærer at man rolig kan la alt gå videre som før i den overbevisning at problemene nok til slutt vil bli løst ved hjelp av mer forskning og ny teknikk, og i balansen mellom tilbud og etterspørsel på det frie marked." "Å gi opp troen på fremskritt som en historisk nødvendighet er ikke synonymt med å oppgi arbeidet for fremskritt".

Wrights kulturkritikk er ikke en avvisning av fornuften. Det dreier seg ikke om en trett intellektuell som lar tidsriktige myter av ymse slag overta for egen erkjennelse. Men han sondrer mellom "fremskritt" - i betydningen teknisk utvikling - og fremskritt i betydningen kvalitativ forbedring av menneskers livsvilkår. Likeledes sonderes det mellom "fornuft" - i betydningen formålsrasjonalitet , anvendt empiri - og fornuft i betydningen et forsøk på å finne ut hvordan et samfunn kan bli et bedre sted å være. Det første kan komme i konflikt med det siste, særlig hvis en som Wright lar seg forplikte av alle nasjoners interesser.

Den forrige boka, "Vitenskapen og fornuften" utgjør en fyldigere presentasjon av vår tids idemessige forutsetninger, og "Myten om fremskrittet" bygger for så vidt på denne, selv om den står støtt på egne ben.

Interessant med en fagfilosof som bruker sin filosofi for å begripe sin samtid, og til en viss grad gripe inn i en arena der politikere og teknokrater temmelig uforstyrret refererer til "virkelighetens verden", som om den var den eneste mulige. Wright vurderer de krefter han og andre sloss mot som sterke, men fortsetter likevel sitt opplysningsprosjekt , mer av forpliktelse enn av tro.

Pessimismen bunner bl.a. i det forhold at en nedkjøling av vår vekst "krever en regulering av det som vanligvis kalles markedskreftene". Nasjonalstatens regulerende hånd blir stadig mer vissen som følge av en stadig mer multinasjonal økonomi. Kapitalen kjenner ingen lojalitet, og den stadig økende konkurransen presser arbeidskraften over til land uten generende krav mht miljø eller arbeiderrettigheter. Altså ja til EU, for å styre kapitalen ? Wright har åpenbart ikke lest om norske sosialdemokraters annerledes-EU, og de har neppe lest hans bok.

Der beskrives EU som en "ny form for union , hvor det økonomiske systemet blir overordnet det politiske ..Økonomien, "markedet" blir så å si enehersker." EUs regler for medlemmenes økonomiske atferd er ikke til for å dempe veksten. "Deres formål er tvert imot å beskytte markedskreftene mot konkurransehemmende faktorer."

De som ut fra det siste sitatet oppfatter Wrigt som henholdsvis "vår mann" eller "reaksjonær nasjonalist" bør ta seg tid til å lese boka. Den inneholder så mye mer, til utfordrende ettertanke for oss alle.

Ivar Bakke