Eystein Eggen: "Gutten fra Gimle"
"Jeg vet ikke
hvor mye mine øyne så av den verden som forsvant. Jeg vet bare at jeg føler den
i mitt hjerte."
Eggen har en viss fartstid
som forsker og debattant innenfor sportsgrenen 2.verdenskrig. Han har sett mye
av den verden som forsvant , men noe annet er hvor mye han har forstått. Tross
alt er dette en voksen manns refleksjoner omkring egen oppvekst som
"NS-barn", her skriver en som er vel kjent med historiefaget. Men boka
mangler ofte enhver analytisk distanse til stoffet. Lesere som venter et
innblikk i hvordan bondefascismen fikk et slikt grep i visse deler av landet, må
søke andre kilder.
Eggens impresjonistiske
skrivestil er såvidt kaotisk at en stundom undres om mannen oppfatter nazismens
sammenbrudd som en tragedie for bygd og by. Så får en heller lese om hvordan
det føltes å vokse opp som NS-barn, da ?
Eggens følelser er sterke
nok, men de er delvis innhyllet i et språk som er svulstig, klisjépreget og
dermed upersonlig . Overført til vår tid er det som å høre en tenåring fra
dagens bygde-Norge beskrive sin mor som "en sterk og flott kystkvinne som
står nærmere livet". Bedre blir det jo nærmere vår egen tid boka kommer.
Her trer forfatterens egen stemme tydeligere fram. Teksten har ansatser til
refleksjon og formidlingen av følelser er mer vellykket enn i de mer ekstatiske
utgytelser i bokas første del.
"Hvis farfar også
hadde vært NS, ville jeg mistet målestokken. Han grunnla en forvissning om at
det ikke kunne være riktig å kalle all norskdom (venstre ordet for summen av
norsk tradisjon) for nazisme."
Det finnes en
ikke-marxistisk form for anti-kapitalisme . Den forsøker å revitalisere truede
verdier og livsmønstre. Denne motstand er eldre enn fascismen, og den finnes
fortsatt i ymse versjoner i vårt og andres annerledesland. Den er reaksjonær -
d.v.s. den reagerer defensivt overfor de krefter og strømdrag som preger tiden.
Å bringe denne brokete tradisjon ut av skammekroken synes å være Eggens
politiske ærende, samtidig som han modig vedstår seg sin NS-bakgrunn. Hvis en ikke tror på den moderne fordom
at all utvikling representerer et fremskritt, ligger det ikke nødvendigvis noe
kriminelt i det. I den rotnorske arven finnes det nok en del "flowers in
the dirt", for å si det med moderne talemål.
Men denne tradisjonen -
hvor bl.a. en avis som Nationen var så sentral - inneholder også elementer som
temmelig problemfritt lar seg innordne i en nazistisk ideologi. Jeg finner det
påkrevet med en grenseoppgang overfor de trekk som har gitt ordet nasjonalisme
en odiøs klang. Eggen avstår, hans perspektiv på den epoke han beskriver
forblir NS-barnets. Med barnets trassige lojalitet vedstår Eggen seg mer enn
godt er.
Boka er tvetydig overfor
den retorikk som preget 30-åra, hvor enkelte tradisjonsrike bondeslekter fikk
det for seg at de representerte eliten, det rotnorske, egentlige og ubesudlede.
Det hadde jo i grunnen våre diktere fortalt dem fra 1890-årene av. Nå truet den
nye tid med kulturbolsjevisme, Hollywood, arbeideropprør og urbanisering. Det
er tiden for det gamle standssamfunnets forvitring i møte med kapitalismen,
gamle menings- og tradisjons-bærere som mister sin posisjon.
Det krampaktige forsøk på å
gå tilbake til stender-samfunnets statiske maktforhold, avskyen for det moderne
og dyrkelsen av fortidens skikker og symboler - alt dette ble høyeste mote. Til
tross for insisteringen på det norske, er jo dette en bred europeisk tendens .
Hva Eggen velger og vrakeravdisse ideologiske brokkene, vet jeg sant og si
ikke. Kravet om oppreisning fra den sosiale fallitt er psykologisk forståelig. Å
ha tatt katastrofalt feil politisk sett er ikke en særegenhet for NS. Vårt århundre
er overbefolket av storslagne feiltagelser. Men de bør helst omtales som det de
er, før en gjør krav på å komme inn i varmen.
Ivar Bakke