Kvalme ved reisens slutt.

Thomas Hylland Eriksen: "Siste dagers heldige"

Roman - Aschehoug

Dette er en roman der noen nordmenn forsøker å komme til rette med at deres hjemland på uforklarlig vis er forsvunnet. Bokstavelig talt sunket i havet. Noen av de som var så heldige å befinne seg utenfor landet, sitter i India og Danmark og snakker med seg selv og hverandre. De forsøker gjennom sine små historier å finne ut hvem de selv er og hva Norge var. Romanens plot gir m.a.o. anledning til å utsi noe om hva som er "typisk norsk" - et begrep forfatteren tidligere har problematisert.

Det vanskelige med generelle karakteristikker er at de enten blir så upresise at de kan anvendes på det meste - eller at de simpelthen blir gale gjennom utålelige forenklinger. Derfor skjønner jeg godt at Eriksen velger romansjangeren i sitt forsøk på å fange opp viktige mønster i den brokete veven som utgjør Norge. Har han så nådd sitt mål om å skrive en "polyfon idé-roman", eller har han skrevet det Hamsun kalte en "altså-bok" ?

For en som har fulgt Eriksens forfatterskap er det ikke vanskelig å skille ut forfatterens egne synspunkter, formidlet via velartikulerte romanfigurer. Romanformen tillater ham også å øse på med private aversjoner og fordommer, frigjort fra den selvsensur som følger med sakprosaens akademiske "habermas" om saklighet. Han er litt vittig også. Men i alt for stor grad er han ute etter å bevise et moralsk poeng, i stedet for å utforske en sosial virkelighet. Forfatteren utnytter nettopp ikke romangenrens mulighet til ambivalens, flertydighet, polyfoni. Og jeg misliker bruken av personlige finter og lett gjenkjennelige nidportrett i romaner, der forfatteren i etterkant kan avvæpne kritikken ved å klage over manglende forståelse for skillet mellom forfatter og romanfigur.

Hva er romanes budskap? Det ender opp med et slags generaloppgjør med alt Eriksen ikke liker ved Norge. Vi er noen bortskjemte drittunger uten stor interesse for verden utenfor den hjemlige stuedør. Det er ikke rart, neddopet som vi er av media som ikke gjør forsøk på å skille mellom viktige tema og babbel. Sporten har blitt vår felles religion. Sammen med selvfornøyd patriotisme blir den et effektivt vern mot å ta inn over seg virkeligheten slik den måtte arte seg utenfor vår hjemlige kuvøse. Vi søler bort penger på mye rart, samtidig som det er umulig å finne gehør for verdien av kunnskap, skjønnhet, erkjennelse - i hvert fall hvis det skal koste penger. Et hvert åndens krav (bare se hvor foreldet uttrykket er!) til form eller stringens avvises av en selvfornøyd høyrepopulisme som ikke gidder å anstrenge seg. Universitetene er intet unntak.

Dette for å nevne noe, romanen er tykk. Jeg er stort sett enig med forfatteren. Men kritikken er så unyansert og innsauset i sosial forakt, at den frister meg til et varmt forsvar for frossenpizza, Sputnik og helgefyll på danskebåten. Det er nemlig ikke bare heimfødingen som er sikker på å vite alt som er verdt å vite, og som definerer alt utenfor sin lille verden som dumt og usivilisert. Nøyaktig det samme gjør snobben.

Vi er alle uvitende, men på ulike felt. Eriksen moraliserer friskt. Også over det han selv ikke kjenner, og følgelig bare makter å gestalte utvendige karikaturer av. Han er forbausende lite original. Boka danner en ufrivillig katalog over de trendy klisjeene som nå preger den snakkende klasse. Det er ikke "dristig" eller "kritisk" å forakte flertallets preferanser. Det er igjen blitt høyeste mote, for tiden vrimler det av disse unntaksmenneskene som vil vise at de ikke må forveksles med de vulgære nissene i detta pottitlandet. Mange urbane, miljøbevisste storkonsumenter av flybensin vrir seg fortsatt i skam over å bli assosiert med den sportsidiotiserte nasjonalistiske subben. Deres respekt for indisk landsbykultur er omvendt proporsjonal med deres forakt og uvitenhet overfor norske bygdefolk og enkle sjeler fra Tveita. (Hvorfor akkurat Tveita, - i denne romanen også?)

Provinsialisme er ikke et geografisk spørsmål. Det er godt mulig for velutdannede nordmenn å forbli uforstående turister i sitt egen land. Men noen makter å definere hullene i sin egen viten som en sunn evne til å ikke hefte seg ved uvesentligheter. Eriksen har selv tidligere hevdet: "Det bør være et krav at man forstår et fremmed kulturelt fenomen før man kritiserer det, ellers begår man anti-intellektualismens kardinalfeil nummer én, og forsøker å forandre verden uten å ha forstått den."

Det er et synspunkt som langt på vei oppsummerer min kritikk av boka.

Romanen forklarer flere fenomen ved å redusere dem til utslag av negative trekk ved de primitive innfødte. Det finnes små tilløp til europeisk sivilisasjon i noen byer, resten er amerikaniserte hillbillys med teit musikk og gale smakspreferanser. Det er et dramatisk tilbakeskritt fra Eriksens tidligere presisjonsnivå. På 70-tallet opphøyde mange det banale og avfeide alt som krevde et minimum av intellektuell anstrengelse som "borgerlig finkultur". Men jeg synes Eriksen faller i den motsatte grøft. (Da blir det litt pinlig - adelskap forplikter! - når han i sin klage over vår manglende Fingerspitzengefühl selv ikke makter å stave ordet korrekt ).

Fortvilelsen over tingenes tilstand er ekte nok, og langt fra ubegrunnet. Det mest forsonende er nettopp seriøsiteten og kunnskapen i romanens mange mini-essays.

Det er mange kloke observasjoner, et par av fortellingene har også atmosfære og dybdeskarphet, de blir noe mer enn formidling av meninger. Men som helhet havner det litt i spagaten, forfatteren blir litt for larmende til stede i sin egen tekst. Eriksen er foreløpig best som prosaforfatter. Det er nå mitt tips.

Ivar Bakke