Grenser for hva vi ikke vet.

Gunnar Skirbekk: ”Vit og vitskap"

Fagbokforlaget 1998 Essay.

Kanskje har du som leser dette ikke forutsetninger for å et fullt utbytte av boka. Påstandens frekkhet kan slå flere veier. Jeg vil (tentativt – som det heter i tidsskrift - sjargong) forsøke å forklare utsagnet: Mange leserne er ikke så fortrolige med dets begrepsapparat at de makter å lese boka i normalt tempo og samtidig beholde tråden. Dette kan utlegges som nok en bekreftelse på den norske anti-intellektualismen. Min sympati er imidlertid på leserens side. Spesielt ironisk blir dette i drøftingen av ytringsfrihetens rammer og begrunnelse. Her skulle de fleste helst kunne følge med. Ingen ting er vanskeligere enn å fremstille kompliserte tema i et presist og lettlest språk- jeg vet. Men Skirbekk har tidligere har vist seg som en benådet formidler av filosofiske innsikter. Deler av boka framstår som frysetørrede ekstrakter av tidligere formulerte innsikter. Et velformulert, fortettet stoff for lesere med solid intellektuell appetitt og fordøyelse. Leser en hans nyutgitte ungdomsverk "Nihilisme?"(gjør det !) eller essay- samlingen "Ord", vil en se at Skirbekk også behersker en inkluderende skrivestil som lar leseren gå veien fra det kjente til det ukjente. Slik er det heldigvis også i viktige deler av den foreliggende bok.  

Den første delen omhandler en del grunntrekk ved moderne samfunn, bl.a. oppsplittingen i ulike felt med ulike språk og gyldighetsområder. Det finnes også ulike, komplementære språk for å gripe samme fenomen. Et slikt kaos er ubehagelig og uoversiktlig, men det er viktig å opprettholde differensieringen. Mellom f.eks statsforvaltning, sivilt samfunn og økonomi. Det er også viktig å skape en vitenskaps-teoretisk skolering som fastholder skrankene for naturvitenskapens gyldighetsområde. Vitenskapen kan si oss mye om hvordan ting er, men ikke noe om hvordan de bør være. Derfor finnes det f.eks ikke en "vitenskapelig" (økonomisk) politikk, slik enkelte synes å mene. Det universelle trekk ved moderniteten er et ufravikelig krav til legitimering gjennom argumentasjon. (ikke f.eks guddommelig autoritet) Også innenfor områder hvor vi ikke kan håpe på noen sikker innsikt, fastholdes kravet om å velge det som gjennom argumenter synes mest fornuftig. Og å oppgi det når noen argumenterer overbevisende for en bedre forståelse. Dette lyder vakkert, men er det slik det fungerer? "Kanskje er dette prosjektet over evne, som Storinkvisitoren meinte – men det er ikkje til å reversere."  

Den post-moderne kritikken av det moderne prosjekt – hvor en peker på hvor "lokal" eller "vestlig" kravet til en argumenterende fornuft er – er Skirbekk kjent med. Hans svar er – sterkt forenklet, naturligvis – at det ikke finnes noen farbar vei tilbake, selv kritikken av fornuftens herredømme er basert på logisk argumentasjon. Det er "selvrefererende inkonsistent" å argumentere logisk for å oppgi logikk og fornuft som ideal. Den argumentative fornuft er en "regulativ ide", en prosedyre å navigere etter, – ikke et ferdig svar. Vi er altså forpliktet på å reise dit vi aldri riktig kommer.  

Men hvis alle guddommelige autoriteter er døde – hva skal da kunne opprettholde en forpliktende moral, felles standarder og begrep om sannhet, skjønnhet og dyd? Et kapittel heter "Ettertanke om moderne nihilisme: Gud er død, alt er tillatt!" Det er Skirbekk-pønsk av beste merke. Hvordan kan vi vite hva som er sant av de mange religioner og livssyn ? "Når dette spørsmålet er reist, er vi tilbake til spørsmålet om kva vi kan vite, og vi må på nytt gå inn på dei filosofiske spørsmåla om kva som er kunnskap og kva som ikkje er det. Slik sett må svaret vere formidla ved rasjonelle resonnement, ikkje ved tradisjon eller tru aleine."

Noe som medfører at vi må lære å lytte til andre og anerkjenne dem som fornuftige og feilbarlige som oss selv. "Dette er slett ikkje så lite", sier Skirbekk. Kravet om å bøye seg for det som synes sannest og riktigst er også et moralsk krav. Holder det som et forenende minimum på tvers av all babelsk forvirring ?  

Dette ble svært grovt gjenfortalt. "Tentativt" – prøvende, skisserende. Den fornuftens stemme som boka utgjør – og støtter opp om – virker veldig lavmælt. Den lange innflytelsen boka kan ha, bør likevel ikke undervurderes. Målgruppa er alle som er frustrerte over nivået i norske massemedium, og som ennå er i stand til å undre seg og tenke en tanke til ende. Det skulle jammen bli noen hundretusener.

 Ivar Bakke