Bli en intellektuell, De også !

Bernt Hagtvet: ”Hvor gjerne vilde jeg have været i deres sted…”

Bjørnstjerne Bjørnson, de intellektuelle og Dreyfus-saken” - Aschehoug 1998

Overskriften prøver å møte et forventet kaldflir med avvæpnende ironi. Alle som ønsker å blankpusse et slumrende engasjement for menneskerettigheter risikerer å framstå som naive idealister. I våre dager skal en helst helgardere med en fleksibel ironisk distanse. Bernt Hagtvet gjør det ikke lett for seg når han velger seg Bjørnson som moralsk inspirasjon for den snakkende klasse.

Bjørnson engasjerte seg overalt hvor han mente at enkeltmenneskers rett ble trampet ned av statsfornuft eller moralske bekvemmelighet. Det skulle kanskje flere gjøre i dag: bry seg med andres saker, ut fra visse universelle idealer, ikke bare passe sine egne.

Hagtvets anliggende er vel først og fremst å inspirere en bestemt type intellektuelle: De som i egenskap av sin formuleringsevne overskrider sitt fagfelt, og avslører og kritiserer makten ut fra en moral som tilkjenner alle mennesker visse grunnleggende rettigheter. Refleksjonene er aktualisert av Dreyfus-saken, som for 100 år siden delte Frankrike i to leire. Denne rettsskandalen, hvor en fransk jødisk offiser ble uskyldig dømt som spion for Tyskland, førte til en debatt som i omfang, varighet og intensitet savner sidestykke i europeisk (presse)historie. Europeeren Bjørnson spilte her en ikke helt uvesentlig rolle. Hagtvet loser oss med forbilledlig klarhet gjennom sakens irrganger fram mot Dreyfus‘ frifinnelse, 12 år etter arrestasjonen. Dessuten gis vi et lite innblikk i den enorme litteraturen/debatten som er kommet i etterkant. Dette tar brorparten av de vel 250 sidene, og hadde neppe påkalt noen bred interesse hvis ikke Hagtvet samtidig hadde flettet inn sine egne aktualiseringer og prinsipielle refleksjoner.

Dette er stoff som så avgjort peker fram mot vårt eget århundre. Svært mange av de ideologiske brokker som senere utgjorde nazismen, kom til overflaten under det oppbud av pasjoner som Dreyfus-saken utløste. Tross Dreyfusardenes seier for rettssikkerhet og borgerrettigheter, mot statsfornuft og rasisme, har boka en tragisk etterklang: Den antisemittisme som den gang fant sin organiserte form, viste en dyster kontinuitet under 2. verdenskrig. Da det franske Vichy-regimet arresterte sine jødiske landsmenn og utleverte dem til nazistenes dødsleire, ble det forstått som anti-dreyfusarders ultimate hevn.

Mye av det vi kjenner fra vårt århundres redselskabinett, finnes i kim i Dreyfus-saken, ved slutten av forrige århundre. Nerven av et moralsk engasjement er umiskjennelig tilstede i Hagtvets egen tekst, men det er en tilbakeholdt kraft, holdt i tømme av den informertes nølende forsiktighet overfor det motstridende og tvetydige.

For Hagtvet selv er for mye av en etter-tenker til bare å kjøre en begeistret ønskereprise av Dreyfus-saken, hvor "vår" side gikk av med seieren. Bare overflatisk betraktet er dette et glansnummer av sivilt mot og kosmopolitisk moral, mot sjåvinistisk fremmedfrykt og obskurantisme. Vel, for all del – det er dét også, og her ligger vel noe av sakens aktuelle appell. Men ser en nærmere etter – og Hagtvet gjør det – så fantes det svært blandede beveggrunner på begge sider av denne striden. En av de få aktverdige grunnene til at flere tyske intellektuelle ikke støttet Dreyfus, var frykten for at en skarp tysk reaksjon skulle kunne framprovosere et fransk militært angrep. Dette nevnes bare en passant – her hadde det vært interessant med en prinsipiell refleksjon. Hagtvet nevner Rusdie-saken. I den debatten trakk Aksel Jensen fram ord som «München-fred», som jo ikke har noen god klang. Men finnes det ikke også moralsk plausible grunner for ikke å velge konfrontasjon og «klar tale»? Er det ikke en viktig forskjell mellom hva en forfatter og en utenrikspolitiker kan si ? Og var det ikke eksempelvis en kalkulerende, kynisk statsfornuft som berget oss fra en katastrofe, den gang vesten valgte å se på mens russiske tanks knuste Praha-vårens demokrati ? Og er det så sikkert at en massiv NATO-aksjon ville redusert dagens tragedie i Jugoslavia, slik Hagtvet antyder ?

Hagtvet omtaler den sinnelags-etiske kritikken av de intellektuelles dårlige motiv Hagtvet omtaler kritikken av de intellektuelles blandede motiv for sitt engasjement. Den er kanskje mindre vesentlig enn følgene av deres tale-handlinger ?

I alle fall: Det var slett ikke alle av Dreyfus‘ våpendragere som var konsekvente tilhengere av rettssikkerhet for alle statsborgere. Der har tingene ikke forandret seg stort på 100 år. Hagtvet referer dette, men mister likevel ikke håpet om at noen fortsatt skal kunne dra et litt større perspektiv inn i vår hjemlige debatt. Få oss til, som de sier i Tyskland, å heve blikket over tallerkenkanten. Det jeg savner mest i hans refleksjoner, er en konsekvens-etisk bedømmelse av hvilke (fatale) følger det kan få hvis de mest prinsippfaste av oss, ut fra de beste idealer, selv skulle få makt til å drive politikk. Ikke bare til å konfrontere politikkens moralske kompromiss med absolutte ideale fordringer utenfra. (spørsmålet om de intellektuelles egne klasseinteresser lar jeg ligge).

Den egoistiske kynisme er farlig, men hvilke katastrofer har ikke fulgt i kjølvannet av mangelfull forståelse, paret med den mest prinsippfaste moral. Hvorfor snakket f.eks. Jan Egeland så annerledes da han representerte norsk utenrikspolitikk enn da han var en frittstående menneskerettighets-aktivist ? Er det bare bekvemmelighetsspørsmål, eller finnes det aktverdige grunner for slikt ? Prinsipielt formulert: Finnes det plausible grunner for å tilsidesette en generell etisk forpliktelse ut fra konkrete situasjonsanalyser ?

En av grunnene til at så få engasjerer seg offentlig for å påvirke statsmenn, er at det er så vanskelig å vite hva en skal mene. (Hvis ikke ens eget engasjement er det sentrale da, og uretten en bisak) Tilfellet Dreyfus blir likevel, slik vi møter det i Hagtvets levende tekst, en stående og aktuell oppfordring til handling. Hagtvets fortettede, men likevel klare prosa, gir næring til engasjement for andre – men også til nølende ettertenksomhet. Kanskje dét er våre forfatteres viktigste politiske funksjon: Å skape moralsk identifikasjon med de utenfor vår umiddelbare krets, motivere til handling for andre. Men samtidig legge språklige hindringer i veien for de utålelige forenklingers blodige mars gjennom verden.

Ivar Bakke