Refleksjon og deltagelse.

Hans Skjervheim : "Filosofi og dømmekraft"

Universitetsforlaget 1992

Å skulle gi et riss av Hans Skjervheim setter en amatør i forlegenhet. Men tanken på hans nåværende taushet i norsk debatt frister til en smule reklame for hans forfatterskap. De som måtte mene at filosofi er en livsfjern og foreldet syssel for eksentrikere kan, som oss andre, ha stort utbytte av denne boken. Skjervheim har, i likhet med Gunnar Skirbekk og Jon Hellesnes, bidratt til å formidle filosofiske problemstillinger til et bredt publikum. Med formidle mener jeg ikke bare popularisering av faguttrykk, men også en slags kritisk anvendelse av filosofisk innsikt på konkrete politiske og etiske problemstillinger.

Skjervheim er mest kjent for å ha startet positivisme-debatten i Norge. Det vil si å ha problematisert natur-vitenskapelige ambisjoner og metoder innenfor "studiet av mennesket". Når vi studerer planter og dyr anvender vi kategorier og begrep med en stor grad av lovmessighet. Når vi studerer mennesker er det viktig å ha for seg at vår identitet ikke er fastlagt på samme måte som et dyrs artsegenskaper. Mennesket lar seg ikke redusere til et sett av definerte behov og interesser, eller et sett av materielle og kulturelle forhold. Hva det vil si å være menneske er gjenstand for forhandlinger, selv om disse foregår innenfor ulike kulturelle og materielle rammer. Vår selvforståelse er kulturelt overlevert - men foranderlig, avhengig av valg. Skjervheim har gjort Sokrates til en aktuell størrelse i spørsmål om pedagogikk og samfunnsstyring. Eller rettere; med utgangspunkt i Sokrates' dialoger har Skjervheim innført skillet mellom å overtale og overbevise, og anvendt det argumentativt overbevisende som norm for kommunikasjon mellom forsker/objekt, lærer/elev o.a. I prinsippet skal politikk, pedagogikk og samfunnsforskning være et subjekt/subjekt-forhold, hvor formidlingen mellom instansene er basert på likeverd. Det gis ikke et eksklusivt rom utenfor eller utenfra, hvor en nøytral forsker kan studerer mennesket som om det var en bananflue. Det finnes ikke et verdifritt ståsted for objektivt betraktning av mennesket. Følgelig vil enhver haltende analogi til naturvitenskapelig forsknings-praksis fungere som en selvtildekkende maktstrategi.

Teorier om menneske-samfunn er skapt av deltakere i disse samfunn. Følgelig må teorienes styrke avgjøres gjennom "herredømmefri diskusjon", dvs en dialog mellom likeverdige, hvor det beste argument skal seire og hvor ingen kan påberope seg en eksklusiv faglig kompetanse som fritar for begrunnelse eller kritikk. Dette medfører ganske mye, egentlig... Å hevde - slik f.eks. Freud gjorde - at religion er en "nyttig løgn", medfører at forskeren er rasjonalist på egne vegne og irrasjonalist på andres. De innvidde gir opp kommunikasjon med forskningsobjektet, en tolker andres utsagn som en funksjon av noe annet, bakenforliggende, som en sitter inne med avslørende viten om. Dette er et grunnleggende trekk ved både Marx og Freud som har betydd mye for fraværet av dialog mellom deltakere i norsk debatt. Og for begge teoriers anvendbarhet som redskap for beherskelse og manipulasjon. Andres meninger blir symptomer. Og symptomer bruker man til diagnose, ikke dialog.

Et annet eksempel: En pedagogikk og moral som oppfatter etiske regler som medfører skyld og ansvar som forkrøblende og hemmende for en fri og naturlig vekst, er grunnleggende naiv. Mennesket er ikke fiksert fra naturens side på det sosiale område, menneskesamfunn er ikke natur, men kultur. Følgelig kommer en ikke utenom formidling av verdier.

Men idealet om dialog og begrunnelse avgrenser også mot en konservativ, autoritær oppdragelse hvor autoritetene bare blir legitimert ut fra tradisjon. Likeverdig dialog umuliggjør også en manipulerende, instrumentell forståelse av mennesket, hvor man kan skape hva man vil ved å kontrollere miljøet. Å fiksere Skjervheim innenfor en høyre/venstre-akse er problematisk, og lite opplysende.

Summarisk vil jeg nevne kritikken av Hans Fredrik Dahls medie-forståelse, Jens Arup Seips historie-forståelse, fransk høyre-radikalisme og moderne pedagogikk som eksempler på i hvor stor grad filosofisk kunnskap og refleksjon er aktuell og relevant for forståelse av samtidsfenomener. Dette er bare en lite del av den rikholdige samlingen, hvor mye ikke har vært utgitt mellom permer tidligere.

Norges filosofi-miljø har en tradisjon preget av etisk refleksjon, aktuelt samfunnsengasjemang og vilje til kommunikasjon utover fagmiljø. Vi er ofte innkapslet i vår samtids anskuelser, ofte ikke klar over at det finnes andre mulige innfallsvinkler.

Dessverre har Skjervheims positivisme-kritikk også blitt påberopt til forsvar for selv-refererende subjektivitet, uten forsøk på etterprøvbar argumentasjon. Det er ikke i tråd med hans dialog-ideal, som nettopp er logisk-argumenterende. Boka er en god start for et reflektert engasjement. Mange av oss begynner med engasjementet og kommer aldri videre.

Ivar Bakke