Kunnskap mot avmakt.

"Regime under kritikk – Hans Skjervheim i norsk filosofi"

Aschehoug 97. Antologi v/ Hermund Slaattelid.

Hans Skjervheim likte ikke gårdsarbeid. Hans hug stod til boka. Mye tyder på at nettopp de som driver gårdsarbeid burde lese Skjervheim, hvis de har lyst å beholde jobben. Den systemlogikk som langsomt legger bygdene øde er uimotsigelig logisk, tross sine absurde konsekvenser. Dets advokater sitter med gode kort på hånden, de har etablert en fagsjargong og de definerer alle andre premiss og perspektiv enn sine egne som usaklig, sentimentalt vås. Vi er ofte innkapslet i vår samtids anskuelser, ofte ikke klar over at det finnes andre mulige innfallsvinkler. Skal en effektivt kunne velte deres (språk-)spill, må en kunne peke på og dra i tvil deres spilleregler – ellers er en dømt til å tape. En må skape et "mot-språk" mot det Jurgen Habermas kalte "systemverdenens kolonisering av livsverdenen". Her er Skjervheims innsats en av de viktigste og nyttigste, og han skriver i et lett tilgjengelig språk. Det gjør stort sett forfatterne av denne antologien også, som på forskjellig vis kaster lys over fenomenet Skjervheim.

Å skulle gi et riss av Hans Skjervheim setter en amatør i forlegenhet. Men tanken på hans nåværende taushet i norsk debatt frister til en smule reklame for hans forfatterskap. Norges filosofimiljø har en tradisjon preget av etisk refleksjon, aktuelt samfunnsengasjement og vilje til kommunikasjon utover fagmiljø. Skjervheim er mest kjent for å ha startet positivisme-debatten i Norge. Det vil si å ha floket til det som var det moderne prosjekt etter krigen: Samfunnsstyring gjennom vitenskapelig innsikt og "faglig riktige beslutninger" om alt fra pottetrening til bosettingsmønster og "hensiktsmessig" skriftspråk. At dette i dag virker litt mer tvilsomt enn i Karl Evangs dager, skal Skjervheim ha mye av æren for. Men uaktuelt er det ikke.

Med utgangspunkt i Sokrates' dialoger har Skjervheim innført skillet mellom å overtale og å overbevise, og anvendt det som norm for forholdet mellom forsker/objekt, lærer/elev o.a. I prinsippet bør politikk, pedagogikk og samfunnsforskning være et subjekt/subjekt-forhold, hvor formidlingen mellom partene er basert på likeverd. Det finnes ikke et eksklusivt ståsted utenfor eller utenfra, hvor en nøytral forsker kan studerer mennesket som om det var en bananflue. Det finnes ikke et verdinøytralt, objektivt ståsted for betraktning av mennesket. Følgelig vil enhver haltende analogi til naturvitenskapelig forsknings-praksis fungere som en selvtildekkende maktstrategi. Teorier om menneskesamfunn er skapt av deltakere i disse samfunn. Følgelig må teorienes styrke avgjøres gjennom "herredømmefri diskusjon", dvs en dialog mellom likeverdige, hvor det beste argument skal seire og hvor ingen kan påberope seg en eksklusiv faglig kompetanse som fritar for begrunnelse eller kritikk. Dette kan anvendes på ganske mye, egentlig...

Å hevde - slik f.eks. Freud gjorde - at religion er en "nyttig løgn", medfører at forskeren er rasjonalist på egne vegne og irrasjonalist på andres. Vi, som er "de innvidde", gir opp kommunikasjon med vår motpart, som vi gjør til et objekt. Vi tolker hans utsagn som en funksjon av noe annet, bakenforliggende, som vi har en avslørende viten om. Dette er et grunnleggende trekk ved både Marx og Freuds retorikk som har ødelagt mang en dialog mellom deltakere i norsk debatt. Og både Marx og Freud har vist seg anvendelige som redskap for beherskelse og manipulasjon. Andres meninger blir symptomer. Og symptomer bruker man til diagnose, ikke dialog.

Et annet eksempel: Skjervheim var kritisk til det pedagogiske menneskesyn. Det er grunnleggende naivt å se på etiske regler som påfører skyld og ansvar som forkrøplende og hemmende for en "fri og naturlig vekst". En slik gartner-analogi til menneskelige egenskaper er falsk. Menneskets sosiale egenskaper er ikke fastlagt fra naturens side, menneskesamfunn er ikke natur, men kultur. Følgelig kommer en ikke utenom formidling av verdier og moral. Skjervheims ideal om dialog og begrunnelse skiller ham fra et konservativt, autoritært oppdragelsesideal, hvor autoritetene bare legitimeres ut fra tradisjon. Men hovedkritikken er rettet mot en manipulerende, instrumentell forståelse av mennesket, - et slags intelligent dyr som reagerer på stimuli - hvor man kan skape hva man vil ved å kontrollere dets miljø.

Å plassere Skjervheim innenfor en høyre/venstre-akse er altså problematisk, og lite opplysende. Dessverre har mange påberopt seg positivisme-kritikken til forsvar for vilkårlig subjektivitet, uten forsøk på etterprøvbar argumentasjon. Det er ikke i tråd med Skjervheims dialog-ideal, som nettopp er logisk-argumenterende.

Harald Grimen presenterer Skjervheim som politisk filosof på en utmerket måte, Steinar Mathisen gjør et spennende utfall mot filosofens skille mellom natur og menneske – et angrep det hadde vært morsomt å se Skjervheim parere. Men Skjervheim sitter på et gamlehjem, leser jeg, og har fått slag. Hans søsters hilsen til Skjervheimseminaret på Stalheim, 1996, innleder denne antologien. Den er rørende i sitt ukunstlete toneleie, fra henne som kaster sitt lys over den feirede tenker i egenskap av filosofiens søster, utenfor de lærdes krets. En som avgjort er innenfor, er Rune Slagstad. Hans essay om Skjervheim som regimekritiker er glimrende og aktuelt som inntak for å forstå etterkrigstiden – og nåtiden. Det er et imponerende knippe størrelser som har bidratt til denne boka. De kaster fra forskjellige vinkler lys over Skjervheim, selv om de fleste bidrag samtidig er interessante drøftelser av mer allmenne tema. Nå som Skjervheims bøker foreligger i ny utgivelse, behøver en ikke lenger tråle antikvariatene for å få lest denne viktige forfatteren. Boka er en god start for et reflektert engasjement. Mange av oss begynner med engasjementet og kommer aldri videre, utenfor våre sirkler. Noen trimmer bort ribbefett. Hva med en bok mot tankens usunne vaner og vinterlige slapphet ?

Ivar Bakke