Helsing frå åvundrarflokken

Jon Hellesnes: ”Frå Athen til Pompei”

Samlaget 1997

Stavekontrollen min tegner en rød strek under tittellinja, den vet ikke hva en "ovundrar" er. En "ovundrar" er en læresvenn som er over seg av undring over de mektige tegn og gjerninger som mesteren gjør. Han mangler kritisk distanse til sitt forbilde og gjentar henført ord han bare delvis skjønner. Det er jo ikke bra, spesielt ikke for en som skal bedrive bok-kritikk. Men for meg blir alternativet verre: Å bløffe i vei og late som om en finner Hellesnes utlegninger av bl.a. Heidegger plausible i forhold til kildene. Det har jeg ingen begrunnet oppfatning om. Jeg vet bare at for første gang synes jeg å ha fått et slags begrep om hva den tyske filosofen Heidegger stod for. Tidligere heroiske forsøk i den retning har gitt magert utbytte. Det skyldes en viktig kvalitet ved Hellesnes som det er mulig å si noe om: Han kommuniserer godt, han formidler fagfilosofi til en amatør på en engasjerende og forståelig måte.

Og hva er så hensikten med det ? - spør kanskje en skamløs hedning som forbinder filosofi med ubegripelig og livsfjernt tåkeprat. Jon Hellesnes har forståelse for innvendingen og avfyrer følgende sats når han omtaler filosofen Seneca: "Filosofien kan - på sitt beste - omskape sjela, ordne tilværet og rettleie åtferda. Det er uråd få eit godt liv utan. Men den er til lita hjelp når den blir gjord til eit sjølvtilstrekkeleg fag, eller når den blir opphengd i ein fagleg sjargong. Då glir den bort fra kvardagsverda der livet går for seg. Det vil såleis vere heit imot Senecas grunntanke å behandle filosofien hans i ei tradisjonell, tørr avhandling."

(ikke hørt om Seneca ? - en stoiker av sitt slag som levde i begynnelsen av vår tidsregning, Nationen har muligens fax-nummeret hans)

Men Hellesnes leverer ingen tørr avhandling. Som hos filosofen Hans Skjervheim framstår filosofene i hans tekster som en tjenerstab vi kan tilkalle ved behov. De er leverandører av refleksjoner og innsikt i spørsmål som har vært aktuelle for alle mennesker, til alle tider. De fører samtaler og kommenterer hverandre på kryss og tvers av århundrer. Hellesnes kjenner flere av dem og en mester i å simultan- oversette de ulike fagsjargongene til begripelig norsk. Så begripelig som det lar seg gjøre, utgangspunktet tatt i betraktning. Han har sine egne små randbemerkninger også, og de spørsmålene han baler med aktualiseres gjennom skjønnlitterære grep, personlige anekdoter og en burlesk humor - det er en tankevekkende svir å lese.

Hellesnes har tidligere skrevet om lidelse og tilfeldigheter vi ikke har innflytelse over. ("På grensa" - Samlaget 1994) Det finnes onde trekk ved tilværelsen som forblir upåvirket av politiske reformer og erstatningssøksmål mot staten. Hvis en besinner seg på de livets realiteter det er sannsynlig å råke utfor, blir en kanskje bedre skikket til å ta imot gode dager med takknemlighet og de vonde med fatning. Seneca framstår - takket være Hellesnes skrivekunst - som mer aktuell med sine innsikter fra ca år 70 enn mange av dagens terapeutiske håndbøker.

Noe av stoikernes harske realisme preger Hellesnes drøfting av krigens logikk og etiske implikasjoner. De burleske partiene i teksten framhever trekk som en "saklig" og "nøktern" framstilling gjerne tildekker. Noen av Karl-Otto Apels forslag til en funksjonsdyktig ansvarsetikk på dette området gjør Hellesnes tilgjengelig for en norsk leserkrets. Jeg takker herved for innsatsen. De færreste makter å forsere slike piggtrådsperringer av filosofi-tysk som de Hellesnes har arbeidet seg gjennom. Men det viser seg altså å være nyttige tankeredskap han har med hjem til oss intellektuelle slappfisker. Han bevisstgjør forskjeller og lanserer begrep vi ikke ante at vi savnet, redskap som gjør det lettere å handtere den daglige informasjonsstrøm. Å ta stilling til sin tid kommer en jo likevel ikke utenom. Skal f.eks du eller din bror eller sønn avtjene militær verneplikt ? I Hellesnes tekst er det det daglige livet her og nå som aktualiserer filosofien - og ikke et desperat forsøk på å aktualisere glemte filosofer ved å presse dem inn i moderne omgivelser.

Med så dyktige pedagoger som den norske filosofitradisjonen har, er det ikke vanskeligere å tilegne seg filosofi enn å begripe sjargongen i en middels sportsside. Hundretusener har klart det, uten tvingende grunn. Å lese filosofi slik den fremstår hos Hellesnes er derimot i din egen interesse, noe du daglig har bruk for. Det burde følgelig stå øverst på dagsordenen for medias aktualitetsmagasin. Og mens du er i støtet, kjære leser, kan du unne deg "På grensa", 1994, av samme forfatter. Det har både du og han ærlig fortjent.

 Ivar Bakke