Krigens fascinasjon

Roy Andersen: ”Henrik Angell – en nordmann på tvers”

Forum Aschehoug 2000

De færreste har i dag noen anelse om hvem Henrik Angell var, selv om mange har passert statuen ved holmenkollbakken. Angel stod midt i historiens virvel da han levde, men hvem husker i dag hvem som innførte skisporten i Montenegro ?

Montenegrinerne gjør det, faktisk. Av litt større allmenn interesse var kanskje hans intense virke for forsvarsforeningen, og for at nordmenn skulle lære seg skiferdigheter. Dette ble sett i sammenheng, her stod Angell på Nansen-linjen: En skulle lære seg styrke, utholdenhet og skiferdigheter, ikke drive med konkurranseidrett. Hensikten var militær, og midlet var å popularisere skisporten ved å gjøre den til et viktig del av en norsk nasjonal identitet. Bruken av ski lå nede, men det fantes flere dyktige skiløpere en ved passende anledninger kunne hente inn til hovedstaden. Skisporten ble et forsonende bindeledd mellom et bygdefolk (som det kongetro ”Morgenbladet” beskrev i lignende ordelag som i dag) og en voksende borgerstand. Henrik Angell delte ikke den lojalitet overfor det svenske monarkiet som var vanlig i hans kretser, til det var hans nasjonalistiske impuls for sterk.

Født i 1861 fikk han som voksen aktivt ta del i de bevegede dager som munnet ut løsrivelsen fra Sverige. Her var Nansen også inne i bildet, mer sentralt plassert enn

Angell, heldigvis. I sin nylig utgitte Brøgger-biografi har Geir Hestmark viet Nansens

rolle mye oppmerksomhet. Sammenholdt med Roy Andersens biografi over Angell

melder følgende spekulasjon seg: Tenk om Angel hadde fått bli med polarhelten

Nansen - som han ba om – og kommet hjem som feiret nasjonalhelt. Nansen spilte faktisk en viktig politisk rolle i den internasjonale opinionen omkring løsrivelsen fra

Sverige, i kraft av sin uformelle posisjon som mediahelt. Hadde Henrik Angell hatt en noenlunde tilsvarende status, kunne svært mye gått galt. Mens Nansen brukte sin posisjon til diplomatiske fremstøt i opinionen i nær samforstand med regjeringen, gikk Angell rundt i en aktivistisk blodrus, utålmodig etter å komme i gang med å skyte på svenskene. Som den senere general Fleischer, mente han at våre grensefort ikke skulle

ha blitt ofret for å oppnå forhandlingsfreden.

Boka avdekker at det også i Norge fantes begeistrede militarister. Angell var ikke bare yrkesmilitær, han skrev også bøker som lovpriste heltedøden på ærens mark. Denne dyrkningen av ”krigens rensende bad”, dette ”leve døden”, utgjorde byggesteiner i fascismens tankegods. Roy Andersen er ingen moralistisk pekefingersvinger, men han er samtidig tilstrekkelig historisk orientert til å se disse sammenhengene. Det er i ballansen mellom personlig psykologisk portrett og makro-historie at Andersen skriver, og det er i bevegelsen mellom det personlige og det allment historiske at boka forsvarer sin berettigelse. Også dem som ikke er spesielt interessert i helteskikkelser av typen ”hvordan gjøre store gutter av menn”, kan ha utbytte av boka. Kanskje like mye til skrekk og advarsel som beundring. Tanken om at et folk som velger å overgi seg til en militært overlegen fiende går til grunne – og fortjener å gå til grunne – er ikke bare noe Hitler tumlet med i nederlagets time i fører-bunkeren. Det var også alminnelig tankegods i Norge i begynnelsen av århundret. Vel var Angell en ekstremist, men hans militarisme var slett ikke uten resonans i opinionen.

Men ulikt de fleste av sine offiserkolleger, var han ingen beundrer av prøyssisk militarisme. Tvert imot hatet han de tyskere han lignet mest. Franske militære, derimot, det var noe annet. Angell bidro til opprettelsen av franske militære ski-enheter. Nesten ingen av de menn han trente skulle overlevde 1. verdenskrig.

I Europa hadde millioner delt hans begeistring ved krigsutbruddet. Skuffet over manglende krigshandlinger i Norge, brøt Angell over tvert og forlot en ordnet tilværelse for å få delta på fransk side. Dette lyktes ham i krigens aller siste fase. Deretter ble han med i et korps av frivillige som deltok i borgerkrigen i Russland, da våpnene omsider hadde stilnet i Europa. Sterkt skadd kom han derfra, og benyttet - sammen med Wedel Jarlsberg – sine siste krefter på å etablere en norsk koloni i Marokko. Dette mislyktes, heldigvis.

Roy Andersens språkføring er lett og journalistisk, med sikker pedagogisk hånd setter han oss inn i historiske sammenhenger. Tonen er uhøytidelig og muntlig i formen, men ikke flåsete. I stedet for en kritikkløs feiring av en ”fargerik og annerledes” nordmann, blir Andersens bok et forsiktig memento over hvilke tragedier som kan slippes løs over de mange på grunn av elitens forvridde foretillinger om heltedåd og mandighet.

Ivar Bakke