Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.

Ryszard Kapuśiński: ”Ibenholt”

Oversatt av Ole Michael Selberg

Sakprosa.Aschehoug 2001

Dette er en bok om Afrika, følgelig burde den hatt en annen anmelder, en som i det minste har vært der. Dessuten er jo Afrika et helt kontinent, og forfatteren er seg bevisst at ”Dette kontinentet er for stort til å la seg beskrive.[..] Bare som en grov forenkling, for lettvinthets skyld, snakker vi om Afrika.” Men fordi de fleste av leserne (og denne anmelder) er så uopplyste og unyanserte i sine forestillinger, blir det desto viktigere hva slags bilder og inntrykk som formidles.

Den polske forfatteren gjør aldri noe forsøk på å skjule det faktum at han tilhører en annen kulturkrets, at han til tross for flere års opphold forblir en gjest og en fremmed. (Han gis heller aldri anledning til å glemme sin egen hudfarge - etnisitet er ofte et viktigere skille i Afrika enn i Europa). Likevel tror jeg Kapuśiński har de egenskaper som skal til for å formidle viktige brokker av denne for oss så fremmede virkeligheten: For det første et utvilsomt litterært talent, et språk som effektivt formidler både refleksjon og sanseerfaringer i et lett tilgjengelig språk. Dessuten må hans erfaringer med sult, kulde og undertrykking i det krigsherjede Polen ha gitt ham en legering av lojalitet til jordens fordømte – og et stort personlig mot.

Dette gjør at han oppsøker og erfarer en verden som svært få hvite journalister kjenner til, noe jeg ikke bebreider dem for. Gjentatte ganger er forfatteren like utsatt og truet som det millioner av afrikanere er, og disse erfaringene innbyr ikke til romantiske forestillinger om å bevare afrikansk kultur og levemåte.

”Ibenholt” formidler effektivt hvor marginale overlevelses-mulighetene er i store deler av Afrika, hvordan både den brennende heten og tørken, monsunregnet og tropesykdommene gjør deres liv til ”et slit og en plage, men de bærer det med en seighet og et humør som er forbausende”.

Til tross for, eller sammen med, forfatterens lojalitet og beundring, er det en god porsjon fortvilelse og kritikk. Kritikk av forestillinger som bidrar til å blokkere veien bort fra de uholdbare tilstandene. Hvordan opprette et statlig voldsmonopol som bryter de mange lokale røverhøvdingenes makt. Hvordan forhindre at korrupsjon og vold ødelegger all infrastruktur i form av veier, helse, utdanning, alle kollektive strategier for å skape en bedre framtid. Det Afrika som skildres, minner om 30-årskrigens Tyskland eller vikingtidens Norge, et samfunn der en voldsom død var den mest normale. Hvis det å arbeide for at mennesker ikke skal være fullstendig prisgitt sin skjebne er ”hvit kulturimperialisme” – så er Kapuśiński kulturimperialist.

For tross all beundring, tross forståelsen for de gitte omstendigheters tvang, - så ønsker forfatteren å forandre. Fordi han er blitt glad i disse menneskene, disse millioner som driver jordbruk i marginale strøk, eller de enda flere millioner som lever i slummen, jaget dit av krig eller uår. Han gir oss små øyeblikk hvor vi tror vi aner en flik av hvordan det må være. Kapuśiński er historisk bevisst nok til å minne oss om hvor skjør vår egen sivilisasjon er, våre relativt fredelige, velfungerende samfunn. Det er høyst forståelig, men ikke desto mindre tragisk, å se hvordan slike hårdt prøvede land opplever en massiv ”brain drain”, at de få velutdannede flykter til andre deler av verden, hvor deres kunnskap kan bli utnyttet fornuftig og de selv er sikret en anstendig tilværelse.

”Ibenholt” kan på mange vis ta pusten fra leseren, møtet med de afrikanske skjebnene i de ulike landene han reiser gjennom er ofte sjokkartet, brutalt, forstemmende. Det er likevel en slags trøst å tenke på at Europa har opplevd liknende tider - og reist seg fra dem. Det er ikke umulig, det er ikke naturbestemt skjebne. Men vanskelig er det.

Ivar Bakke