Mellom oss sagt

Jahn Otto Johansen: ”Medier, makt og mennesker”

Aschehoug 2001

Det er ikke lett å skulle anmelde et litterært produkt fra Johansen uten å ty til personlige karakteristikker av forfatteren. Han er så larmende til stede i sin egen tekst. Storpolitiske kriser, vår internasjonale og hjemlige elite, medias indre sirkler: Johansen er alltid i begivenhetenes midte. Hva er det som gjør denne merkelige lapskausen så spiselig? En blanding av sosietetsnytt – og gammelt, private finter og interessante politiske analyser. Mange vil nok grine på nesa mens de spent leser videre. Det er som å høre en litt uvøren storprater som med rammende karakteristikker og inndiskrete anekdoter framstiller folk du vet av. Dette er bygdas ”alle kjenner alle” overført til riksplan. Nå skal vi få høre hvordan det egentlig var med den saken. Og den, og den. Johansen selv er vel så oppriktig begeistret for publisitet at han ikke kan forestille seg at andre stundom føler seg brutalt utlevert. Burde ikke en eller annen intellektuell media-pessimist be Johansen holde seg til Saken?

Tja, jeg vet sannelig ikke. Saken er vel den, at så vel i spurvenes som i tranenes dans kommer det også an på hvordan de personlige relasjonene fungerer eller låser seg. Og skal en skrive noenlunde realistisk om samtid og historie, kommer det ikke bare an på strukturelle trekk og utviklinger innen økonomi og ideologi. Og ettersom Jahn Otto Johansen nå en gang har hatt anledning til å lære utrolig mange mektige og innflytelsesrike mennesker å kjenne, blir hans erindringer faktisk av offentlig interesse. Men memoarprosjektet navigerer mellom to grøfter: En høflig og fullstendig likegyldig oppramsing av hvor hyggelig det har vært å møte herr og fru sånn og slik – eller unødvendige indiskresjoner om folk som ikke kan forsvare seg.

For en forsøksvis kritisk leser er det lett å bli forført av Johansens skrivemåte. Ikke fordi den er stilistisk vakker og formfullendt, snarere harmonerer den med et utbredt ideal om å ”ikke gjøre seg til”. (Som om skrivekunst ikke var iscenesettelse!) Den ukunstlete og folkelige stilen styrker troen på at mannen uten dikkedarer ”sier det som det er”. Dessuten svarer Johansen til en folkelig idealtype: Den litt rampete levemannen som ikke gjør seg bedre enn han er, og samtidig sier sannheten om de tråkige moralistene. Han er kanskje ikke perfekt, men har et hjerte av gull. Vi synes vi kjenner ham, og med en slik ”gatas tillit” i ryggen, kan han geleide oss inn i sirkler vi bare har ytre kjenneskap til. Og de dommer han feller virker ikke som personlige meningsytringer, men fortrolige opplysninger – mellom oss sagt – fra en som taler ut fra personlig kjennskap til aktørene. Noen ganger refereres andres skarpe kritikk, etterfulgt av at Johansen gjennom noen avvæpnende og formildende vendinger plasserer seg midt på treet, som den rimelige og sjenerøse mann han er. Det gjelder både personkarakteristikker og vurderinger av utenrikspolitikk.

Jeg vet jo ikke, og vil aldri få vite om det han forteller fra NRK og Dagbladets indre liv er representativt og dekkende. Men det er slik det framstår, og ikke som en veterans surmuling over gammel urett den nye tids dårskaper. Det virker åpenhjertig, til tross for at Johansen velger å fortie en sak som nok bidro til å vanskeliggjøre hans fortsatte virke som redaktør i Dagbladet: Hans bruk av lange passasjer fra en annen forfatter i sin egen bok, uten å oppgi kilde. I denne boka er det lite igjen av redaktøren som utad forsvarte tabloidiseringen og nyhetsjournalistikken. Han framstår i klartekst slik mange oppfattet ham den gang: En hardt presset forsvarer av kulturstoff og analytisk journalistikk, omgitt av fremadstormende journalister med sans for det kjappe og enkle. Han kan til og med henge ut de som stod for de mest grisete og spekulative oppslagene. Med Johansen som ansvarlig redaktør. Det er sannelig ”virkelighet sett gjennom et temperament” ispedd prinsipielle overlegninger, og begge deler er av interesse og ansporer til debatt.

Johansens autoritet hviler på flere ben, og apropos balanse, så er det heldigvis slik at folkelig stil og pikante opplysninger om berømte fulle menn og nakne damer ikke riktig er nok til å bli værende i rampelyset. En må ha noe å fortelle. Og her blir min ros av kunnskapsformidleren Johansen mer uforbeholden. Han evner å popularisere stormaktspolitikk. I det norske debattklima vil ofte den moralske indignasjon overdøve det informative og prinsipielt analyserende. Johansens innfallsvinkel har alltid vært et forsøk på å forstå det geopolitiske utgangspunkt, forsøke å belyse aktørenes interesser og beveggrunner. Johansens evne til å gjengi begge partens forståelse av konflikter tilhører hans dyder og har bidratt til å nyansere vår hjemlige engasjerte uvitenhet. Dessuten, og det er like viktig, kan han dette med å formidle ”vanlige folk” slik at vi kan identifisere oss med dem selv om de bor i fremmede land med uvante skikker. Leseren vet med sikkerhet at forfatterens sympati og interesse er ekte, selv om han av og til bruker intervjuobjektet til å illustrere et poeng. Jahn Otto er ”vår mann”. Det er som sagt ikke lett å beholde sin kritiske sans. Det er saktens flere ting en kunne nevne, men det blir så småskårent i møte med en slik avvæpnende sjenerøs og mangesidig fyr. Johansen spiller det personlige kortet, det er et spill han kan. Han jukser ikke, men det er et spill.

Ivar Bakke