Tankeløs moralisering.

Kjersti Ericsson: «Drift og dyd, kontrollen av jenter på 50-tallet»

Pax 1997

Kjersti Ericsson har skrevet om Bjerketun verneskole for piker. Hun ønsker å avdekke en moralistisk institusjon preget av fordommer knyttet til klasse og kjønn. Hun ønsker samtidig å sette institusjonene inn i en sammenheng, gi et bilde av en tidsånd, en uutalt ideologi som preger hele samfunnet. Institusjonens regler tolket som 50-tallsmoralismens sanne ansikt. Det makter hun delvis. Samtidig er det fullt mulig å anvende det samme perspektiv på hennes egen sakprosa, og den definisjonsmakt hun selv representerer. Tolkningen av materialet er uoriginal og politisk korrekt. Det er moraliserende og uforstående overfor den situasjon som behandlere og foreldre er i. Hva verre er: den er uforstående overfor de jentene som defineres som offer - samtidig som de glorifiseres som flotte og sterke arbeiderklassekvinner som gjør opprør mot systemet. Ericsson er en politisk buktaler. Hun beskriver skjebner fra samfunnets bunnsjikt, og later som om hun er en av dem. Og hun later som om målbærer jentenes politiske ærende når hun framfører egne kjepphester.

De saksforhold hun peker på fortjener en fortløpende debatt. Måten hun gjør det på er så rasende moralistisk, så kjønnspatriotisk enøyet, så skinnhellig hevet over de konkrete alternativ at både fokus og sympati havner på galt sted, sett ut fra forfatterens intensjoner. Det menneskesyn som ligger til grunn for fremstillingen er den naive forestilling at mennesket i grunnen er godt, og at all innlært temming av egne drifter og impulser forkrøpler og ødelegger det gode naturbarn.

Etter at Marx nå får spille annenfiolin, rykker Michel Foucault frem som leverandør av Ericsson nøkkelbegrep: «sosial disiplinering». Foucault har skrevet «Galskapens historie», og boka har gitt mange velrespekterte og statslønnede mennesker den merkelige ide at de selv er forfulgte dissidenter.

Ericsson har selv måttet lære seg å spise pent, vise bluferdighet, kontrollere sin seksualitet, vise selvbeherskelse, tilpasse seg samfunnets krav. Dette trivielle faktum, som gjelder alle kjønn og til alle tider, fremlegges med samme tonefall som en reportasje fra en konsentrasjonsleir. Og disse institusjonene, var ikke de et forsøk på å «temme» og «kultivere» disse jentene ? Fy !

Men i følge forfatterens enøyde perspektiv blir alt annet å foretrekke fremfor disiplin. Utover den indignerte protest, leverer hun ingen alternative forslag til hva en f.eks skal gjøre med 14-årige jenter som trekker på gata, som ikke vasker seg, som har kjønnssykdommer, som er voldelig overfor de andre jentene.

Indignasjonen over opplæring til renslighet, arbeidsomhet, et strukturert liv - det er preget av en romantisk oppfatning av kaotiske familie og omsorgsforhold som er så typisk for «radikale» småborgere med dårlig samvittighet over sin bakgrunn. Det skal liksom ligge et sosialt opprør i å la det meste flyte, inklusive omsorg for barna. Mulig det, men blir det noe mer forsvarlig for de det rammer av den grunn ?

Renhold og kontroll av kjønnssykdommer er feil, og se her hva vi finner i protokollen: «Det stinker forferdelig av henne, noe som irriterer alle elevene. Vasker seg dårlig. Kliner bare krem og pudder på seg.»

Skal denne tristessen nå redefineres som et progressivt opprør mot ambisiøse småborgere ? Det virker slik, å dømme etter denne forskningsrapporten i bokform.

Den mangelen på omsorg som disse menneskene er blitt utsatt for mener hun ofte ble oversett av pedagogikken - som vil lære dem kontroll og sømmelighet. Vel an. Her er det mye urett som er begått, og denne boka dokumenterer litt av dette. Jentene ble ofte møtt av en uforstående, velberget moralisme. I de senere år kommer så den «faglige» tilnærmingsmåten, hvor en vurderer pasienten «på skrå ovenfra», hvor deres personlige moral er underordnet. Et groteskt eksempel er steriliseringen av tatere, hvor en lege skriver:

«Barnet arver nemlig ikke fra sine foreldre omstreifertrangen. «Taterblodet» er en romantisk myte. De arver sine foreldres slette intelligens.» Så kan en jo spørre hva som er mest fornedrende av å være en moralsk tvilsomt person - med personlig ansvar - og å være et forutbestemt sluttprodukt av dårlig arv og miljø.

At slike samfunnsinstitusjoner avspeiler sin tids tenkemåte er jo ganske sannsynlig. Ericsson drar dette etter hårene, slik at omtrent alt tolkes som utslag av mannlige herskerteknikker over livsglade opprørske arbeiderklassekvinner. I denne boka er alle kvinner enten uten makt eller uten ansvar. Det er for enkelt. Arbeiderklassebakgrunn er ingen pant på ufeilbarlighet. Dessuten, til bokas monomane, indignerte protest er det fristende å spørre: Hva gjør en når mindreårige jenter rømmer med menn som utnytter dem seksuelt ? Ingenting ?

Pussig å lese en forfatter med tilhørighet på ytterste venstre fløy som på det sosialpolitiske området stempler enhver offentlig intervenering i andres privatliv som tvilsom. Det blir aldri til et tankevekkende innspill i et vanskelig problemområde. Bortsett fra noen interessante aktstykker fra institusjonen og referanser til andres verk - vinklingen og konklusjonene bankes inn med monoman påståelighet og stive pekefingre. Muligens blir dette i sin tur noe å sitere fra, når de skrekkelige 90-åra skal blottlegges av generasjon x. For å låne litt fra gamlefar Marx: «De herskende tanker er de herskendes tanker.»

Ivar Bakke