Med Kaj Skagen blandt de innfødte. (upubl.)

I romanen "Himmelen vet ingenting" har forfatteren relativt mye på hjertet. Skagens hovedærende, hans dystre analyse av vilkårene for kulturell formidling og kritisk refleksjon, savner jeg kunnskaper for å si noe konstruktivt om.

Derimot provoserte hans streiftog ut i det agrare meg til disse linjer, hans tone meg til denne form, hans alvor til en smule latter.

I kapittel 13 i denne romanen har Skagen presset inn et essay om den ulykkelige og sørgelige historien om mordet på Bygde-Norge, den kulturelle arv, frisk og vill mat, gamle tømmer-hus, naturlige kyr og alt annet som er gammelt, godt og riktig. Dette er jo ingen ny beskjeftigelse uti litteraturen. Bonden ser ut til å representere inkarnasjonen av en rekke verdier som tidligere og nålevende forfattere anser som tapt, og som visstnok skal ha eksistert i de ubesudlede strøk.

I Skagens bok introduseres forfatterens kjepphest ved å skildre ham og hans forlegger som fødselshjelpere for ei ku. De videre refleksjoner foregår i et varmt og duftende mørke, i skinnet fra et enslig vokslys, godt hjulpet av en flaske Calvados som begge må ha fått sin del av.

Når Skagen får dukket seg inn den lave døra og får øye på en forlagsdirektør som hjelper broren sin "noen dager hver sommer", kommer han etterhvert til at han ikke står overfor en person med "instinktiv sikkerhet hentet fra århundregammel, ubrutt tradisjon". Han oppdager i stedet en "bonde, fordrevet fra jorden", en"rotløs eksistens uten bevissthet om sin tilstand". Skagen skildrer gjennom sin magiske realisme den "utviklingen som hadde skapt Vilhelm Juve".

Skagen kommer til at bøndene jevnt over mangler "innsikt i sin egen fornedrelse" - "bondens selvfølelse nekter ham å innse at han er blitt slave"(han mangler m.a.o."klassebevissthet"),- ja han er "selv blitt spekulant". Derfor skjønner Skagen at det ikke er denne bondeættede, nålevende forlagsdirektør som kan løfte fedrearven, men den nå avdøde Sigmund Hoftun, som trolig visste like lite om dagens bønder som Kaj Skagen, men som deler hans dype innsikt.

"Men dessa som skulle verne vår arv

med slåmaskinkniver, jønnplog og harv,

dom reiste tel byn, der går dom og driv

og småbæinne bygda hele sitt liv.

Men du som har evner, du som kom fram,

du skjønne og veit: Det er inga skam

å bøye seg djupt for dørstokk og tram!

i fjorten daer om sammarn."

Alf Prøysen.

"De som bar denne tiden fram, og tjente seg rike på den, lyktes i å få folk til å skamme seg over seg selv og det liv de til da hadde levd, og ved at folket mistet selvrespekten, mistet det også sine verdier og dermed muligheten til å yte motstand;blendet av fremskrittets vidunderlige skinn overtok folket spekulantenes verdier og lot seg utnytte av dem."

For dem som i likhet med meg har sukket over en noe ensidig materialistisk historiefortåelse, kan Skagens bok leses som noe av en oppstiver. Bare se hvor snedig forfatteren avslører hvordan det gode liv ble forbeholdt de rike smartingene gjennom en "åndelig okkupasjon", et slags kulturelt tyveri i bytte med glassperler:

"Det ble finere å spise boksemat enn fisk og vilt man hadde fanget selv, gjevere med ferdiglaget fabrikktøy av kunstig stoff enn selvlagde klær av ekte materiale."

"Men ingen oppdaget at det alle før hadde eid, frisk og vill mat, klær av skinn, ull og lin, et liv uten øredøvende ståk og dårlig luft, herredømme over egen tid og eget arbeid, forteller-kunst og levende musikk, det tok nå de rike for seg selv."

Hvordan er det mulig at store deler av vårt lands befolkning lot seg lure til frivillig å forlate de sunne og barske gleder, og attpåtil baktaler dette gode liv på det groveste ? Lett å si det; de er blitt "blendet av fremskrittet", de er blitt"rotløse" - de vet altså ikke sitt eget beste, men det vet heldigvis forfatteren Kaj Skagen.

Med hans kjennskap til mine objektive interesser er jo min og andres virkelighetsforståelse temmelig irrelevant, men også Skagen bør vel ha en slags interesse for klientens versjon:

Folk sultet på landsbygda, med ujevne mellomrom, mange trengte sårt til "fabrikktøy av kunstig stoff", folk bodde trangt i disse tømmerhusene som Skagen helst så vi skulle fortsette å bå i, særlig varme var de ikke heller, streng tatt. Det "herredømme over egen tid" som Skagen beskriver eksisterer først og fremst inne i hans eget hode. Den tekniske utvikling var fremdeles på et stadium som gjorde at folk flest, barn og voksne, arbeidet og slet store deler av døgnet bare for å oppnå helt basale goder som mat, klær, brensel.

"Man begynte å forakte nøysomheten og strebet etter det man trodde var luksus".

Ja, når begynte egentlig den fattige bondebefolkning å forakte nøysomheten, fattigdommen og det enkle liv med fortellerkunst og levende musikk ?

Her tror jeg vi må tilbake til den tiden Adam var i konfirmasjons- alderen, til syndefallet.

Det måtte gå et par generasjoner med velstand og glemsomhet før det ble noe sving på rosemalingen av fattig-Norge. Jeg har aldri møtt større respekt for nøysomheten enn i Bærum, aldri hørt mere høyrøsten anti-materialisme, aldri sett så mange kjærrehjul opp etter villaveggene. Og når de kommer som turister til Bygde-Norge, stiller de i jaktstøvler og valdreslue på butikken,komplett med tollekniv, hund og åpent sinn.

"Og sola hu skinn på kultur og krot

og æilt som er gamalt kjem deg imot.

Hemgjorte ting blir spikke med kniv

te trøst for ditt tomme rotlause liv.

Ei treskål med vatten, sett deg og drekk,

dess finere er a, har a en sprekk,

- men skund deg! Det er itte mye du rekk

på fjorten daer om sammarn."

Hva er det for slags voodo-filosofi som får det til at man blir så forbannet kulturell av visse byggematerialer ?

Skagen vil nok bli omklamret av dem som har større interesse av arkitektur enn av boforhold, som tilhjubler det pitoreske, som leser dyp, åndelig innsikt ut av et deigtrau, og som gjerne ville bevare en mest mulig intakt utgave av sin barndoms sommerdager på landet, dengang bonden var ydmyg og takknemlig og harmonisk, til vedersjelelse for sitt kveg og sitt asen og sin oldemor. Skagen vil ikke la oss sitte i plasttelt og selge souvernirer for turister. Det skal være ekte saker, vi skal ikke være kokett spekulativ, men stolte av vårt arbeide, uten sideblikk til tant og fjas og lettvinte arbeidsmetoder. Vi skal være de innfødte.

Jakten på"røtter" er ofte ufrivillig komisk i sin fetisj omkring visse materialer. Om tyve år kommer respatex-bordet på bygdetun, sammen med plastøsa som hang over utslags-vasken.Foreløpig får man statsstøtte til bygging /restaurering av melkeramper. Jeg skal ta vare på gammeltraktoren og utgi memoarer til den historieløse ungdom om hvilken dyp og årtusengammel visdom som ligger i kunsten å starte traktor med sveiv.("Drønn fra min barndoms dal")

Bygdefolk har, som Skagen påpeker, strebet etter "det man trodde var luksus" - d.v.s. slippe å fryse, bli våt, sulten. Holde seg frisk, få tid til noe mer enn å arbeide, få råd til noe mer enn maten.For dem som har opplevd denne forandringen, og for meg - som bare har fått med dens sene frukter i form av en mindre slitsom arbeidsdag - virker det en smule billig å avfeie dette fremskrittet som en slags tomhet og jag etter vind.

I min egen streben etter luksus har jeg foret mitt "kostbare kasselignende ferdighus" - ikke bare med "sponplater som fyller stue og soverom med limgass", men også bokhyller med allskens fordervelig litteratur, inklusive Kaj Skagens Gesammelte Werke og flere årganger av "Arken".Dessuten står et par gitarer i umiddelbar nærhet av platesamlingen. Sammenlignet med det alminnelige kulturelle tilfang for 100 år siden, som ikke var stort mer enn Bibel, salmebok og huspostille og et Guds-ord i ramme på veggen - så lever vår generasjon i et Gosen av impulser og muligheter. I dag kan man gremmes over at de mange mulighetene har gjort folk blaserte, folk går ikke mann av huse for å se lysbilder fra Madagaskar, en konsert trekker ikke fulle hus, å kunne spille piano gjør deg ikke lenger automatisk til bygdegeni - det er for mange som kan slikt.

Til slutt: Var det ikke en ide å holde seg til fakta når en skal beskrive dagens jordbruk?

Jeg skulle gjerne forklart Skagen og andre apokalyptikere om noe så profant som utviklingen innenfor husdyrmiljø; om takhøyde, båsbreddej, lysmengde, luftfuktighet og oksygeninnhold ilufta. Jeg har arbeidet både i moderne og "naturlige" fjøs.(Til gjengjeld kunne Skagen forklare hva en "åpen hjørnebås" er for noe) Trolig ville en slik landbrukshalvtime kjede tilhørerne. Min erfaring med deler av øko-bevegelsen etterlater inntrykk av aggressiv uvitenhet, resolutt motstand mot tilgjengelig kunnskap om egne hjertesaker.

Jeg er enig med Skagen i at en passiv aksept av utviklingen ikke er holdbart. Men heller enn å ryste støvet av sine føtter gjennom en total avvisning a la "hele systemet er pill råttent" burde han samle kunnskap om sitt emne. Det er grunn til å frykte en ytterligere utvikling i retning agro-industri. Det er grunn til å frykte veksthormoner, foring med penicilin, overdimensjonerte kalver som må taes med keisersnitt, ukontrollert "markedsregulert" bruk av sprøytemidler, forsuring, næringsavrenning - for å nevne noen av problem-områdene. Men foreløpig er det forbudt i vårt land å bruke veksthormoner eller penicilin i for, svært mange kyr er på beite om sommeren, de har ikke "så store jur at de ikke kan gå". Jurpartiet blir heller ikke " bundet sammmen så det ikke skal sprekke" - for å sitere P.N.Waages feberfantasier i "Arken".

Den utviklinga vi begge frykter kan bare møtes med motekspertise og politisk mobilisering. Skagens analyse av norsk jordbruk beskriver ikke bønder, driftsopplegg og strategier for matforsyning og bosetting. Han plasserer oss som rekvisitter i sin apokalyptiske visjon av et "tekno-kapitalistisk barbari"

Skagens kjærlighet til kulturen er omvendt proposjonal med hans forakt for oss gjenværende bygdetullinger som er "fratatt all kultur, berøvet alle virkelige verdier, revet ut av enhver tradisjon".

Min enkle bondesjel kommer i hu Czeslaw Milosz:

"Men han er jo følsom og god, han er menneskets venn, men ikke venn av mennesket slik det er. Han er venn av mennesket slik det burde være."

- og så dyra da, som bor i fjøs som "ble bygget om til konsentrasjonsleire".

Med romanen "Himmelen vet ingenting" har Skagen forlatt romangenrens mulighet for antydning og tvetydighet, og har gått over til brølets estetikk.Skagens språklige inflasjon er og blir hans største problem. Verden går til helvete, og Kassandra er blitt hes.

Ivar Bakke, 8090 Våg. (Bonde)