Andre virkeligheter.

Gunnar Kopperud: ”Savn”

Roman – Stenersens Forlag 1999

Gunnar Kopperud er blant så mangt en erfaren journalist. Han har gjennom et par tiår hatt Afrika som arbeidsfelt. Uten å legge noen nøkkelbetydning i det kan en si at han har solid bakgrunnskunnskap for sin skjønnlitterære skildring. Bokas røde tråd er et kjærlighetsforhold mellom en journalist og en kvinnelig soldat fra en frigjøringshær, et eller annet sted i Afrika. Disse to veksler om å fortelle. Deres ulike hudfarge, kulturbakgrunn og språk er ikke det enkleste utgangspunkt for et forhold. Han er en hvit journalist, en av dem som alltid reiser videre. Hun vender tilbake til sin landsby etter at seieren er vunnet. Hun blir en modernitetens misjonær i sitt eget hjemland, den militære kampen avløses av en kamp mot overtro, uvitenhet og autoritære tradisjoner. Så smått havner hun også i opposisjon til sine tidligere kampfeller, som etter den vellykkede revolusjonen har begynt å få smaken på maktens privilegier. Kopperud skildrer denne prosessen med en innlevelse som bare den kan ha som selv har investert interesse og sympati i slike politiske prosjekt.

”Savn” danner gjennom mange små bilder en slags mosaikk. Det er en mosaikk en kan få vondt i hodet av å stirre på, fordi en fra tid til annen også savner noen små opplysninger, slike som gjør at en vet hvor i det store bildet de ulike fragmentene hører hjemme. Eksempelvis setter man pris på å få vite hvem som får beskjed om at hvem er død. Er det en av hovedpersonene vi mister, eller har denne frustrerte leseren blundet litt under dette litterære rebusløpet? Hvis en bok er såpass godt skrevet at vi fatter interesse og sympati for dens figurer, blir den slags viktig.

Problemet ligger ved disse detaljene, ellers er det ikke vanskelig å fylle ut det usagte, å dikte videre, det knappe språket utløser assosiasjoner nok. Kopperud skriver mange gode fragmenter, han er en kunnskapsrik og ambisiøs journalist som vil flette inn flere perspektiv, gi lukt og smak til sine bilder fra (for oss) fremmede kontinent. Han makter det delvis, men uten at denne leser får riktig tak på hovedpersonene, spesielt ikke den kvinnelige revolusjonshelten. Det skyldes muligens min begrensede horisont og erfaring.

Kontrastene er ofte store utenfor vår nasjonale osteklokke. For effektens skyld er det mange som skildrer det heslige og opphøyde om hverandre, med det heslige der en minst... nåja - der en etter hvert så smått forventer å finne det. I alle fall i norske romaner. Etter Bjørneboe har dette blitt noe i retning av en konvensjon innenfor det litterære venstre; sosial indignasjon formidlet gjennom romanfigurer som tilsynelatende er helt uaffisert av det som leseren skal sjokkeres av. Men dette virker ikke lenger, dvs. det virker ikke slik det var tenkt. Det er en triviell innsikt at overfor det overdrevent tragisk/svulstige reagerer vi med distanse, endog latter. Skillingsvisen og avisenes sosialreportasje-språk blir avmektig gjennom sitt hysteriske toneleie.

I formidlingen av det grufulle - som denne boka også inneholder sin dose av - anbefales det gjerne å bruke de små geberder, la hendelsene tale sitt eget språk. Men hvis tonen blir alt for distansert, hvis det - som det så presist heter - uformidlet dynges på med grusomheter som både romanfigur og fortellerstemme er tilsynelatende uaffisert av, da reagerer leseren med mistenksomhet og beskyttende distanse, - her også. Og når avsløringen er blitt konvensjon, så nikker en gjenkjennende når presten spiller dataspill mens han lytter til skriftemål. (Men hvor er det blitt av det obligatoriske innslaget med seksuelt misbruk av korgutter?) Det er i reaksjonen og refleksjonen at romanfigurene trer fram for oss, men jeg synes det er for lite av det i «Savn».

Mange lesere leser inn en dypsindig, «sår maskulinitet» i denne plutselige hoppingen mellom skjønnhet og råskap. For meg blir det noe maniert ved det, ballanserende på grensen til trivial-sjangerens fascinasjon for skyting & vakre kvinner. Trådene i dukketeateret kommer i fokus, og det var neppe meningen. Så mye om det som avsporer i forhold til det jeg tror er forfatterens intensjon. For Kopperud har noe på hjertet, og han er minst av alt en voldsromantiker. Han har mye å fortelle om, og vi lærer mens vi lytter. Mange parti er da også medrivende lesning. Men som helhet virker boka som en noe løst komponert blanding med svært ulik bonitet, fra det platte til det inspirerte og originale.

Ivar Bakke