Kuhn for voksne.

Thomas S. Kuhn: Vitenskapelige revolusjoners struktur

Oversatt av Torhild Berg og Lars Holm-Hansen Spartacus forlag 1997

Hvis du har bevart det nysgjerrige barnet i deg og ikke skyr utfordringer, kan du lese denne boka med stort utbytte. Den ble opprinnelig utgitt ved Chicagos universitet i 1962 og var vel først og fremst myntet på en forsamling realfag-studenter med interesser utover egne spesialfelt. Når den nå utgis i Norge, er det fordi den er blitt en klassiker. Når et usystematisk humaniora- hode som meg greier å bale seg gjennom såvidt jomfruelig mark skyldes det ingen nyfødt interesse for fysikk og kjemi. Slett ikke. Forfatterens eksempler fra vitenskapshistorien er en nødvendig dokumentasjon for hans påstander om hvordan vitenskapen har gjort de store sprangene fremover. Kuhns forestillinger blir ikke uaktuelle selv om den vitenskapelige forskningsfront skulle ha beveget seg etter boka kom ut. Og de er relevante for flere fagområder hvor det drives forskning.

Et nøkkelbegrep i boka er "paradigme". En kan oversette det med "område-beskrivelse" eller "forståelseshorisont". Kuhn argumenterer for at enhver normal vitenskapelig forskning er avhengig av en slik forutgående tillit til tankemodeller for å kunne komme noen vei. Det er gjennom slike modeller vi kategoriserer og forstår "nakne fakta" og de uløste problemene som forskningen står overfor. Normal vitenskap består ofte i å utforske de empiriske fakta som ikke stemmer med teorien. Konfrontasjon med slike paradokser eller anomalier er helt normalt, og bidrar ofte til små forandringer av gjeldende teori, men ikke at man oppgir den. Paradigmet består som en enighet om i hvilken retning en skal lete videre etter svar.

Det provoserende ved Kuhns bok lå i hans nytolkning av vitenskapshistorien. I dag har innholdet i hans vesle bok blitt til selvfølgeligheter for svært mange som aldri har lest den. Kuhns kjetteri er nå blitt common sense - noe som reduserer min evne til kritisk lesning. Han hevder at det ikke er riktig at forskere avviser enhver teori som ikke stemmer med empiriske fakta. Normalvitenskap skroter ikke automatisk alle teser som ikke stemmer med innsamlede data. I så fall kom en ikke særlig langt. Innenfor ethvert forskningsfelt finnes det uløste paradokser som potensielt kan velte gjeldende teori. En viktig årsak til den anvendte forsknings enorme suksess er at den enkelte forsker spesialiserer seg og godtar gjeldende teori innenfor sitt fagområde. Det er først når teorien produserer flere spørsmål enn den besvarer at noen begynner å lete i en annen retning.

I motsetning til tradisjonell vitenskapshistorie, beskriver ikke Kuhn en jevn akkumulering av viten hvor en bygger et stadig høyere byggverk på mursten av fortidens vitenskap. Han gir gjennom ulike eksempler fra vitenskapshistorien grunn til å hevde at de store sprangene i forståelse skjer gjennom radikalt nye måter å betrakte og beskrive tingene på. Disse paradigmeskiftene representerer et brudd med det foregående, og det blir bare motvillig akseptert, rimeligvis. En ny teori forklarer ikke alle kjente fenomen innenfor feltet. Men den gir løfter om å kunne besvare de spørsmål som den forrige ikke kunne.

Det mest kontroversielle ved Kuhn er hans relativisering av vitenskapelig kunnskap til et spørsmål om konsensus innenfor visse fagmiljø. Som en enighet som opp gjennom historien og fram til denne dag er blitt kullkastet gang på gang. Slik jeg leser Kuhn er han ingen postmoderne anarkist som mener at naturvitenskap er en aktivitet på linje med den spåkoner driver, eller at tilslutning til en teori er et spørsmål om smak og behag. Kuhn presenterer en lojal kritikk, ikke en invitasjon til intellektuelt selvmord. Hans bok er snarere et brudd med den ureflekterte enhetsvitenskapens naive selvforståelse og tendensiøse historieskrivning.

Eivin Tjønneland har skrevet et interessant etterord som beskriver den kritikk som Kuhns arbeide har blitt møtt med. Både oversetter og utgiver skal ha ros for å ha popularisert et vanskelig felt på en slik måte at en leser uten spesielle forkunnskaper er frekk nok til å skrive en bokanmeldelse etterpå. Men du bør ha litt vitebegjær for å stå distansen ut. Forhåpentligvis bidrar denne teksten til det.

Ivar Bakke