Samfunnsånd mot laugsinteresser.

Terje Gundersen: "Legekår eller levekår - refleksjoner om legene og samfunnet"

Spartacus Forlag 1999

Legestanden har i forbløffende grad maktet å kamuflere sine særinteresser ved å appellere til viljen til å ta vare på de svakeste i samfunnet: Nå må overarbeidete leger få anstendig lønns- og arbeidsforhold slik at vi får bukt med helsekøer og uverdige forhold på sykehuskorridorene. Under forrige stortingsvalg undret tyske massemedia seg over vårt merkelige land, der politikerne ikke bevilget bort sykehuskøene. Men visste du at Norge har færre innbygger pr lege enn både Tyskland, Sverige og Finland? Hvorfor er likevel helsekøer et ukjent begrep i Tyskland ?

I private sammenhenger har jeg hørt leger si at de selv er en del av problemet. En del av sykehuskøene skyldes leger som foretrekker å jobbe med mer interessante sykdommer enn de som utgjør ventelistene. Snevre gruppeinteresser går foran pasientenes, og resultatet er manglende økonomisk styring og elendig kapasitetsutnyttelse. "Men si nå ikke at jeg har sagt det".

Terje Gundersen er altså villig til å fremme en slik kritikk i full offentlighet. Hans utdypende eksempler fra egen praksis som lege ved universitetssykehusene i Trondheim og Bergen er såpass overbevisende at han vanskelig kan avfeies som noen lettvekter. På tysk kaller en slike for "Nestbeschmutzer" - en som skiter i eget reir. Men illojaliteten overfor legestanden skyldes en lojalitet overfor viktigere interesser - pasientens. La oss håpe at boka vil skape en fruktbar debatt, også innenfor lauget. Den legger opp til det, forfatterens anliggende ikke er å stigmatisere en hel yrkesgruppe som moralsk korrumpert. Kritikken er lojal, basert på det usentimentale syn at leger så vel som andre ikke er hevet over egeninteresse, og at den makt de har bør kunne legitimere seg gjennom åpen argumentasjon i en kritisk offentlighet.

Det må være noe alvorlig galt med denne offentligheten når folk flest tror vi har legemangel. Antall sykehusleger har steget med 170 % siden 1970, mens tallet på inneliggende pasienter bare har økt med fattige 7 %. Gundersen mener at alternativet til beordring av turnuskandidater - som legeforeningen effektivt har torpedert - er at politikere innfører utenlandske gjestearbeidere i en skala som vil gjøre slutt på alle privilegier. Er det en ønskelig utvikling ?

Hittil har legene klumpet seg sammen om de store byene. Operasjonsleger har ingen begrensninger på egen arbeidstid, slik f.eks en trailersjåfør har. Mange sykehusleger har kunnet henvise sine pasienter til egne private legesentra etter ordinær arbeidstid. Gjennom Folketrygden har en fått refundert mange overflødige undersøkelser. Da Gudmund Hernes foreslo en begrensning av retten til refusjon fra Folketrygden, ble det av Legeforeningen omtalt som "en krigserklæring". Det skyldes vel en begrunnet frykt for at mange leger da måtte ta til takke med allmennpraksis i utkantstrøk i stedet for en virksomhet i den lønnsomme gråsonen mellom skjønnhetspleie og hypokondri. Legeforeningens sabotering vellykkede ferieavviklinger uten bruk av vikarer, er også et eksempel på snevre laugsinteresser.

Noen synes naturligvis det er ergerlig at kritikken kommer fra en lege med lang erfaring, det gjør det vanskelig å bare ignorere den. Hele boken er gjennomsyret med en demokratisk mistro til "fagstyrets" lukkede sirkler. Som utenforstående lekmann kan jeg bare slutte meg til, samtidig som gjerne vil tilføye at skepsisen gjelder alle profesjoner med makt over andre menneskers liv. Eksempelvis gjelder det også pressen, som gjennom de eksemplene boken gir, ikke kommer spesielt godt fra det.

Det er et kritisk lys som faller over norsk legestand, boka avdekker at den individ-sentrerte bølgen som preger 90-åra også har fått prege denne yrkesgruppen. Jeg har fortsatt et håp om at det innenfor legestanden skal finnes et slagkraftig immunforsvar mot dette. Gundersens anliggende er åpenbart pasientens ve og vel, det er kritikkens motivasjon. Og jeg vet han har mange kolleger med den samme holdning og yrkesetikk. Måtte boka avstedkomme noe så sjeldent som en konstruktiv debatt.

Ivar Bakke