Hilsen fra en fremmed på jorden.

Thure Erik Lund: Om naturen

Essay - Tiden forlag.

Å lese 200 sider med Thure Erik Lund, det krever sin mann. Mange er kalt, men få er utvalgt, jeg vil nok aldri tilhøre den lille flokk som har gitt forfatteren hans kultstatus.

Lund skriver om hvordan verden er blitt så ille som den er, men hans sivilisasjonskritikk er ribbet for enhver presisjon. Dermed blir en sittende igjen med et klart inntrykk av forfatterens kvalme over dagens tilstand, og en fullstendig diffus forestilling om hva Lund oppfatter som årsaker og virkninger. Gjennom hele boken blir vi foret med eksempler på hvor galt det kan gå når våre menneskelige aktiviteter ikke lenger er «nødvendige» og «naturlige», når de ikke er preget av «den autentiske naturværemåte». Det må de nemlig være hvis vi skal få «distinktive kulturer». Vår kultur er ikke naturlig, den er dessverre kunstig, «syntetisk» m.m. Forfatteren gir oss få hint om hvilke karakteristika som skiller en «naturlig kultur» fra den kunstige, dekadente han ser seg omgitt av. Å skulle definere en «naturlig» kultur er vel like vanskelig som å beskrive dansk fjellsmør.

Derimot beskrives bl.a. bysamfunn og bilisme som om det var selvstendige, levende organismer som på egen hånd skaper et ”total forvandling” av mennesket. I denne biologisk-system forståelsen av menneskeskapte ting, atskiller Lund seg fra den romantiske tradisjon han ellers skriver i forlengelsen av. Typisk for denne tradisjonen er den historieløse måten å bruke historien på. Er det noe all historie viser, så er det at menneskers måte å leve sammen og vår forståelse av verden, er under stadig forvandling. Derfor har de fleste mennesker hatt følelsen av å leve i «moderne tider». Romantikerne, derimot, blander sammen menneskesamfunn med natur; de beskriver gårsdagens sivilisasjonsform som naturlig, a-historisk, som om den alltid har vært slik. Og utviklingen bort fra denne livsformen blir en forfallshistorie. Nå kan en slik sivilisasjonskritikk ha mye fornuftig ved seg, i alle fall hvis beskrivelsen av dagens tilstand forlater dommedagsprofetens høye luftlag og tar tak i det konkrete. Det eneste tilløp til en slik kritikk, er Lunds raljering over drømmen om det naturlige liv på landet. Her er han plutselig klar over hvor kulturavhengig vår natursyn er. Men denne innsikt fører ikke til noen presisering av hans egen omgang med begrepet naturlig.

Anti-intellektualismen er også typisk for denne romantiske tradisjonen, og Lund gjør her ingen forsøk på å avgrense seg fra de mer tvilsomme politiske retningene som preget mellomkrigstidens modernitetskritikere. Dette er jeg frekk nok til å tolke som et utslag av Lunds manglende allmenndannelse eller naivitet, og ikke som et tegn på sammenfallende politisk syn. Det må være mulig å kritisere en uønsket utvikling uten å automatisk bli kalt fascist.

Hva er så Lunds positive visjon, hans alternativ? Teksten er også på dette området lite presis, men det følgende kan kanskje gi et slags hint:

«Men hvis man lot verdenskreftene virke friest og mest mulig naturlig, samtidig som menneskene ga seg selv muligheten til å kjempe med sine egne midler, mot eksempelvis markedskrefter, på en gammeldags og hårdhendt måte, ville forvandlingen forløpe innenfor naturlige, og ikke syntetiske og fragmenterende veier.»

Gakk hen og gjør likeså.

Til sist en smakebit på den logiske struktur som preger teksten. Det overgår Kaj Skagen på sitt mest deliriske: «Det var ved pengesamfunnets inntreden at man begynte for alvor å betrakte døden som toppmålet av urettferdighet. Kanskje det var grunnen til at folk sluttet å tro på at det var noen vits i å ta med seg gods og gull inn i dødsriket, slik man gjorde før pengene gjorde sin entre.(...) Ja, sånn sett er det å helbrede folk en slags måte å innse at livet ikke lenger er godt nok på, men tvert imot sykt, så sykt at alt dette styret vi har i dag med å lege og helbrede mennesker ikke bare er en slags berøringens avart, men en seksuell perversjon, ja, sånn sett er faktisk vårt helsevesen sex i reindyrka og overraskende form.»

Denne anmeldelsen er dypest sett en reindyrka motorsag i overraskende god form.

Nå er den slutt.

Ivar Bakke