Prisgitt hverandre

K.E.Løgstrup: "Den etiske fordring"

Cappelen 1999

Filosofi-studenter leser forhåpentligvis ikke Nationen. Å skulle gi et gjennomarbeidet, begripelig resymé, samt en faglig ajour kritikk av denne boken - det ligger dessverre langt over min kompetanse. Jeg har strevd lenge, forfatterens tidvis uklare og lange setninger volder besvær. Det logiske raseriet, utledningen av hva denne og hin påstand medfører (eller nettopp ikke medfører), tangerer et par ganger parodien; filosofi som virkelighetsfjern system-mani. Prosjektet var forlengst oppgitt hvis det ikke hadde vært for de mange skarpsindige og tankevekkende innsikter som var å finne mellom den språklige langhalmen. Det er de som overbeviser meg om at dette er en bok som er møyen verdt.

Den ble utgitt i København 1956 og vakte en viss oppstandelse, kanskje mye på grunn av forfatterens oppgjør med Søren Kierkegaard (i "Polemisk epilog"). Det er ikke dette som gjør den til en bok av allmenn interesse for et bredt norsk publikum,

og neppe årsaken til at den kommer i stadig nye opplag i hjemlandet. Viktigst er den innfallsvinkel eller ramme forfatteren setter omkring sine etiske refleksjoner.

Forfatteren er noe så sjeldent som en teolog som har oppgitt enhver spesifikk kristen moral. Han gjør ingen forsøk på å stable på bena en eviggyldig regel-etikk med guddommelig garanti. (Dette skal i de hele tatt få være noe av det minst småborgerlige jeg har lest, hva moralfilosofi angår) Den etiske (ut)fordring beror ikke på noen fastlagt regel-etikk, men på det dramatiske faktum av vi er i hverandres hender, uløselig prisgitt hverandre. Innflytelsen på andres liv varierer, og dermed også det direkte ansvaret. Vi har heller ingen direkte innflytelse over den andres karakter eller personlighet. Men likefullt er vi daglig utlevert til hverandre, på nåde og unåde.

Vi forvalter altså en makt over hverandres liv - også når vi unnlater å handle.

Det er et felles menneskelig vilkår vi ikke reflekterer over til daglig. I vår daglige omgang forutsetter vi at den andre er til å stole på, ikke vil oss vondt, ikke bedrar oss. Denne grunnleggende moralske tilliten er en uuttalt forutsetning i alle sivile samfunn, men den er ingen selvfølgelighet. Dens motsetning lar seg studere innenfor diktatoriske redselsregimer og innenfor den rendyrkede kapitalistiske markedslogikk. I slike tilfeller går en ut fra at den andre er en motpart hvis egeninteresse står i direkte konflikt med vår egen, at en kun kan stole på seg selv, og at eventuelle vennlige handlinger er kamuflert egeninteresse. Forfatteren behandler tema som Jürgen Habermas har utdypet: Tillit, ansvar, og de moralske forutsetninger som enhver samtale hviler på. Men Løgstrup sondrer mellom den forsettlige løgn overfor andre

(den skyldes et bevisst valg, og utgjør et slags brudd med "normalen") - og vår

iboende hang til å lyve for oss selv, pynte på våre motiv og fortie ubehaglige fakta.

"Her er løgnen og selvbedraget normaltilstanden mens ærligheten er oppriktigheten er en prestasjon."

Det at vi er gjensidig prisgitt hverandre, er et trekk ved vår tilværelse, uavhengig av vårt forgodtbefinnende. Vi er altså "innesperret på forhånd" i denne relasjonen, selv om vi måtte finne det uverdig for begge parter og helst hadde sett at all kontakt mellom mennesker var frie møter mellom frie ånder. Men slik er det ikke, hevder Løgstrup.

"Fordi det er makt i et hvilket som helst forhold mellom mennesker, er vi alltid innesperret på forhånd - i avgjørelsen om vi vil bruke makten over den andre til hans eller til vårt eget beste."

Løgstrup skiller mellom denne radikale fordring - som nettopp ikke lar seg fiksere til et sett av regler - og de institusjonelle rammene som beskytter oss mot vilkårlighet og

overgrep. Her kommer naturligvis sosiale konvensjoner og juridiske regler inn. Disse kan en følge, også av slette motiver, av ren frykt for konsekvensene. Den radikale fordring derimot, er uformulert, og i prinsippet uoppfyllelig. Det er opp til oss å formulere dens konsekvenser i det aktuelle møte med vår neste.

Dette er den akse boka dreier om. Men den er samtidig en collage av ulike tema, hvorav følgende kan nevnes: De sosiale normenes foranderlighet, vitenskap og etikk, sviket kamuflert som pliktkollisjon. Den som ikke måtte stolpre over en eneste ny og tankevekkende setning i denne boka, må enten være ekstremt belest eller uinteressert.

Ivar Bakke