Den andre mil

Oddbjørn Leirvik: ”Religionsdialog på norsk”

Pax 2001

For tiden breier det seg en høyrøstet, kunnskapsløs og trendy «antirasisme» som i første rekke tjener til urban identitetsbygging. Den er mindre opptatt av å forstå våre nye landsmenn enn å distansere seg fra «norskingene». Spesielt de kristne, intolerante teitingene som bor på Sørlandet. Siviliserte mennesker foretrekker å handle hos Ali på hjørnet, som har bedre grønnsaker, og de har naturligvis mye mer til felles med kebabselgeren Anwar, som også er fra en storby, enn med Anders, som er fra Bygde-Norge. På den måten demonstrerer en sofistikerte vaner og at man ikke er fordomsfull (slik alle vet at folk er i Bygde-Norge – stedet der man spiser homofile til frokost og Grandiosa-pizza til kvelds).

Denne selvfornøyde moralske poseringen preller av på innvandrer-skeptiske nordmenn, og den kommuniserer neppe med så mange innvandrere heller. Men det finnes dem som har gått dypere inn i denne materien, en av dem er Oddbjørn Leirvik, og han sammenfatter utfordringen slik: «Det er ingen grunn til å byggje det fleirkulturelle samfunnet på ein illusjon om harmoni og konfliktfridom. Utfordringa er dobbel: både å leite etter flest mogeleg forpliktande fellesskapsverdiar, og å lære seg å leve godt med forskjellar. Til den siste utfordringa høyrer det å identifisere potensielle konfliktar, slik at ein kan finne konstruktive måtar å handtere desse på.»

Det er dette ”Religionsdialog på Norsk” er en slags håndbok i, skrevet av en erfaren deltaker.

Mange idealistiske anti-rasister – som beskriver alle konflikter med innvandrere som en følge av norsk fremmedfiendtlighet - blir ofte passive når de oppdager at Anwars lojaliteter og moralkodeks har mer til felles med fremmedartede kristne minoriteter enn den individuelt møblerte mainstream-kulturen de fleste av oss tilhører. Da er det i følge Leirvik komfortabelt, men uholdbart å stille seg ”verdinøytral” distansert overfor utfordringen fra andre religioner. «Religiøs identitet er på godt og vondt for viktig til å bli redusert til eksotisk krydder. Om ikkje mangfaldet ber i seg ei felles forplikting på nokre grunnleggande fellesverdiar i samfunnet, og om ikkje folk som trur kan møtast ansikt til ansikt, ja då kan det hende at samfunnet lever på ei udetonert bombe.»

Vi trenger noen som kan forstå og kommunisere med de innvandrermiljøene hvor en fortsatt har et forpliktende forhold til religion. Det er det ikke så mange nordmenn som kan, men Leirvik er trolig en av dem. Hans styrke i forhold til folk som Hylland Eriksen, er egenerfaringen som «fremmedkulturell» og «fundamentalistisk» troende i et avkristnet Norge. Den erfaringen deler Leirvik med mange innvandrere. Men hans visjon er ikke et utvannet minste felles multiplum av ulike religioner. I stedet setter han en dialog der en tar utgangspunkt i de reelle ulikhetene mellom religionene. «Det er ikkje nok å søke det som måtte være felles. Like viktig er det å kunne nærme seg det som kan skape konfliktar.» Måten han gjør dette på, vitner om både om brede kunnskaper om ulike religioner og ekte respekt for andre.

Et konfliktområde er religionsundervisningen i grunnskolen, som har gjennomgått en stor reform. Leirvik advarer mot en ny tvangskristning, der man med Hernes’ ord arbeider for at «den kristne tro og tradisjon» skal «forene oss som folk på tvers av trosretningene». Leirvik advarer mot alle forsøk på å skape en religiøs felleskultur. Det er verken ønskelig eller mulig. Det vil skape tilbaketrekning og befeste fiendebilder. For å beholde den livsviktige dialogen må en tilkjenne andre de samme retter som en selv har. Kirken må også vokte seg vel for å bli assosiert med statsmakten – slik det opp gjennom tidene så ofte har skjedd.

Men hvor går skillelinjen mellom religiøse gruppers kollektive rettigheter og våre individuelle borgerrettigheter – som uansett må ivaretas? Det er et stort felt som også Leirvik berører. De presise beskrivelsene av problemområdene og de mange praktiske løsningsforslagene viser hans lange erfaring, kunnskaper og engasjement. Viktigst er å ha permanente fora der man i fellesskap finner praktiske løsninger som alle respekterer på de problemer som dukker opp.

Alt dette og mere til formidler boka; saklig informasjon, god vilje, viktige innsikter. Er det dermed en god bok? For en viss gruppe lesere (og lærere) er den vel det. Den mangler imidlertid den klo og det stilistiske raffinement som får andre, i utgangspunktet uinteresserte, til å skjønne at dette er en bok de bare må lese. For folk med min bakgrunn blir ordvalgets kirkelige aksent, der man for eksempel «føler på smerten ved» å være uenig noe dillete. Et større oppbud av personlig temperament hadde gitt denne teksten en strammere fasong. Uansett blir du klokere av den, og har følgelig ikke kastet bort tiden. En får lese litt lekser også.

Ivar Bakke