På høyde med sin tid.

Finn Skårderud: ”Uro”

Aschehoug 1998

Finn Skårderud har vært heldig i valg av tittel på sin bok. Dens innhold er vanskelig å sammenfatte, den beveger seg gjennom indre og ytre landskap, ulike tilstander og skjebner, kjente og anonyme, fra ulike tider. Men som helhet betraktet, utgjør boka en mosaikk som antyder noe om hva det vil si å være menneske i vår tid.

Jeg merker forfatterens uro over ordenes utilstrekkelighet, hans rastløse jakt etter nye og mer presise ord. Psykiaterens manglende tiltro til det etablerte terapeut –språket er naturligvis tillitsvekkende. Det er nemlig utilstrekkelig, det også. Skårderud synes å dele Nietzsches definisjon av mennesket som „das noch nicht festgestellte Tier"; dyret hvis egenskaper ennå ikke er endelig fastslått. Vi definerer oss selv gjennom språket. Skårderud har bakgrunn som kritiker og demonstrerer en utilfreds bevissthet over det ufullstendige og tilstivnende ved et hvert begrepsapparat. Boka har ingen samlende idé eller metode. Den har mange, fenomenene beskrives ut fra flere innfallsvinkler, tonen er forsiktig, nølende, med flere innlagte reservasjoner. Det gjør den kanskje ubrukelig som hardtslående "altså-bok", men det styrker dens troverdighet.

En skrivefør psykolog som kaster seg over litterære verk og ulike samtidsfenomen – jeg innrømmer mine bange anelser. De som har lest Sigurd Hoels essay "Om Messias-drømmen" eller Freuds spekulasjoner om Dostojevskij, kan blir skeptisk. Kan en vente seg en samling kjappe fjerndiagnoser og godtkjøpsforenklinger ?

Skårderud er forsiktig, han viser seg innforstått med mye av den kritikk som er reist mot tradisjonelt freudiansk tenkemåte: Det "avslørende" språkets potensiale som maktmiddel (hvor en hver kritikk kan defineres som symptomer), den etiske umyndiggjørelsen, den naive og ensidige oppfatningen av autoritet (som har preget pedagogisk tenkning) - for å nevne litt. "Uro" blir gjennom sin selvrefleksjon omkring psykologiens rolle et forsvar for den gode psykolog, den vekker tillit og framviser en utvikling.

Et kapittel omhandler melankoliens potensiale om kilde til skapende kunst, og kunsten som utvei fra melankolien. "Kunstneren er med på å redde tungsinnets mulige rikdom fra medisinens reduserende blikk".

"Medisinens reduserende blikk" er det imponerende lite av i denne over 400 sider lange boka. Sakprosaens krav til klarhet og oversiktlighet er en tilskyndelse til forenkling. Ønsket om å forfølge en besnærende tanke eller metafor er en annen. Stort sett holder teksten et edruelig stilleie. Noen få unntak kan minne om morgenandaktens jakt på symbolmettede bilder og ha-stemt symmetri. Den velformulerte, åndfulle setning som skal gi et fortettet bilde av en erfaring, og som ofte ender opp med å tildekke den bak en abstrakt symbolisme. En slik sjelfull munnslapphet finner vi i presentasjonen av billedhuggeren Giacometti:

"Giacomettis kunst handler om å mangle nødvendig næring. I oktober 1962 fikk han selv diagnosen magekreft. Etter hvert fikk han ikke i seg den nødvendige næringen. Han døde 11.januar 1966. Man kunne mistenke kroppen for å sladre." Jeg er i stand til å styre meg for denne inderlige skjønnånd-stilen med slike dype røtter i biblioteket.

Sjele-legen Skårderud er svært tilbakeholden med å vektlegge "det sykelige", hans primære, humanistiske perspektiv er det felles menneskelige. Han beskriver grunn-erfaringer og tilskyndelser de fleste sensible mennesker har, men som hos noen antar uhåndterlige proporsjoner de ikke mestrer. Det er en sykdomsforståelse som innbyr til dialog i stedet for å stemple folk ut av en "normal" og "sunn" virkelighet. Samtidig er hans skepsis til lege- og media-skapt hypokondri en betimelig påminnelse. Skårderud har øye for det kulturavhengige ved både lege og pasient. Han har flere interessante eksempler på at sykdom også har med holdning og forståelse å gjøre, og at dette veksler; hver tid sin nye sykdom eller årsaks-forklaring. Han er seg bevisst vår tendens til å klamre oss til lidelse og sykdom, den gir oss identitet og ofte omsorg. I det minste rett til å tenke på oss selv.

Er det så noen tråd i bokas katalog over stemninger og tilstander, eksempler fra skjønnlitteratur og ulike møter med egne pasienter ? Jeg merker meg en redefinering, et oppbrudd fra flere tradisjonelt kulturradikale posisjoner.

De som synes det gir mening å snakke om høyrebølge, gjør sikkert det. Forfatteren gir seg ikke ut for å være så original, men det er interessant å lese hans presentasjoner av lesefrukter og erfaringer. Det meste er svært reflektert, han har åpenbar gjort et alvorlig forsøk på å gjøre seg opp en egen oppfatning. Skårderud skriver seg til autoritet, han pukker aldri på den. Som en moderne, vestlig tilstandsrapport om vår kultur tror jeg boka har format til å bli stående som et referanseverk, noe det er verd å forholde seg til. I alle fall innenfor den litteraturen som henvender seg til brede lesergrupper. Våger å ta såpass i, til tross for det utall av fagbøker jeg ikke har lest. Forfatterens kresne ordvalg vitner om en mann som frykter klisjeen og har strevd med å finne ordene. Flere skulle gjøre det, før de ga ut bøker.  

Ivar Bakke