Leseverdig.

John Stanghelle: "Akseptable avvik"

Genesis Forlag -1998

Å si at en bok er leseverdig gir ingen skrikende overskrifter til forlagets markedsavdeling eller avisenes kulturredaksjoner. Men det er ment som en viktig anerkjennelse: midt i den strie strømmen av andpustent aktuell journalistisk sakprosa, synes denne boka verd å lese. Tekstene tar utgangspunkt i det aktuelle, men gjennom forfatterens lange perspektiv og solide kunnskap, peker de mot mer dyperegående trekk ved vår samtid. Stanghelle gjør et hederlig forsøk på å sette navn på de langsomme mentalitets - skiftene, den tidens forståelseshorisont vi betrakter verden ut fra. Delvis er hans ståsted et annet. John Stanghelles tilhører en kristen tradisjon. Det er en opplysning som innbyr til misforståelser og kraftige allergireaksjoner. La meg derfor skynde meg å tilføye: Han beveger seg innenfor en (i Norge) meget smal tradisjon av bredt orienterte, samfunnsengasjerte kristne, hvis oppfatninger påkaller berettiget interesse utenfor de troendes lille flokk.

Hallvard Rieber-Mohn kunne nevnes, for nå å ta litt i. Formatet er kanskje ikke det samme, men ellers er berøringspunktene mange. Et av dem, er forståelsen av å leve i en kultur som fortsatt er preget av jødisk-kristne tankeformer, men som likevel må oppfattes som etter-kristen. Stanghelle opponerer mot den ulykksalige morgenandakt- vanen med å omgjøre ulike samtidsfenomen til "dypest sett" å være et uttrykk for kristen tro. Han lar seg heller ikke lure av de mange innenfor vårt kulturliv som nå plutselig står fram med sin stuerene kristne tvil. Religion er blitt en dimensjon en søker, mer som en opplevelse å få med seg, enn en forpliktende ramme for sitt liv. Samtidig besinner forfatteren seg på dette faktum, her er ingen forakt for folk flest, eller lengsel tilbake til en før-moderne kristen enhetskultur. Også KrFs ledelse har skjønt dette, hevder han, selv om mange av kjernevelgerne fortsatt står fast på sine autoritære drømmer om kristelig statsmakt. Her er i det hele tatt mye informativt å lese fra et felt som journalistisk oftest blir formidlet etter intetsigende sjablonger. Jeg deler ikke Stanghelles kristne ståsted, men det han skriver er preget av integritet og selvstendighet, parret med en våken interesse for sin egen tid, uten den allvitende nedlatenhet som ofte preger kristne kulturkritikere.

De delene som overbeviste meg om at boka burde anmeldes, handler om norsk politikk og norsk presse. Stanghelle er pressemann, tilhørende avisa "Vårt Land",

og preget av sin stands liberale grunnsyn og kamp for informasjonsfrihet. Samtidig er det plass i hans hode til en del iakttagelser som setter pressens rolle i et kritisk lys. Her er ikke fokus først og fremst på overtrampene, men på ensrettingen av dagsorden, utsilingen av alt som ikke passer inn i medias intimitet- og person-rettede dramaturgi.

Et stigende antall "vanlige folk" kjenner seg forulempet over de enkle grepene, de fordummende debattene, denne formen for "infotainment" hvis informasjonsverdi ofte er lik null. Men det finnes altså rikelig med konsumenter til denne engasjerte uvitenheten, som synes de "følger med" når de har lest VG. "Emosjonenes dramaturgi" gir en kritisk betraktning gjennom talende eksempel. Dette er ikke fin- kulturell jammer over sedenes forfall, det er en presis kritikk innenfra. Og mange av tekstene har stått i avisen - og de lar seg utmerket lese i bokform. Alt er altså ikke svart i norsk presse. Problemet er at de som setter trenden er såvidt stolte og ukritiske til det de beskriver som sin verdinøytrale "profesjonalitet", men som i virkeligheten har preg av en kynisk ideologi som vil gi "folk det de vil ha". En ideologi som oppfatter seg selv som "objektiv", blir fort ensrettende i sitt perspektiv.

Stanghelle gjør ingen forsøk på å skjule egne verdistandpunkt når han beskriver fenomenet Fremskrittspartiet i norsk politikk, men hans analyse er interessant. Også hans "Et forsøk på å drøfte rasisme", er noe som gir leseren den sjeldne følelsen av å ha lært noe nytt om tema det er blitt skrevet svært mye om.

At Stanghelle først og fremst er en dyktig journalist - dvs. formidler og popularisator av andres tanker - skal ikke brukes mot ham. Boka er full av viktige og treffende sitat fra mange ulike kilder. Noen føler seg forulempet av slikt, når det er sånt som en ikke kjente til fra før. Jeg føler meg beriket og animert til å lære mer, å utforske de stier forfatteren peker i retning av. Slik kan journalistikk også være - leseverdig og tankevekkende.

Ivar Bakke